Fjordman vil gerne have denne tekst på norsk ud på en skandinavisk blog, og jeg er selvfølgelig kun glad for at kunne udgive den for ham. Så undtagelsesvis en ret lang tekst, men uploadet som Word dokument nedenfor (formatteringen er mere overskuelig):

Denne artikkelen er løselig basert på, men slett ikke identisk med, en artikkel på vel 20.000 ord på engelsk der jeg stiller spørsmålet om islam er forenlig med demokrati.
Artikkelen er publisert porsjonsvis på den internasjonale nettsiden Jihad Watch, og deretter i sin helhet på bloggen Gates of Vienna. En versjon av den engelske teksten som er enklere å trykke ut, for dem som ikke liker å lese lange tekster online, er også tilgjengelig.
Denne teksten fokuserer også på det jeg oppfatter som andre trusler mot det demokratiske systemet, som overnasjonale organisasjoner som EU og masseinnvandring kombinert med ideen om et flerkulturelt samfunn. Islam er etter min mening den klart farligste av de antidemokratiske impulsene Europa nå utsettes for, men langt fra den eneste. Etter å ha analysert situasjonen grundig, er jeg kommet til den smertefulle konklusjonen at dersom vi ikke forkaster ideen om et flerkulturelt samfunn, oppløser EU og fremfor alt stopper muslimsk innvandring, er vårt demokratiske system i alvorlig trøbbel.
Jeg har gitt min generelle tillatelse til at alle mine tekster, eller deler av dem, fritt kan reproduseres av hvem som helst så lenge jeg krediteres som forfatter.
Jeg vil sikkert få kritikk for å skrive under pseudonymet Fjordman. Jeg har flere ganger vurdert å skrive under mitt egentlige navn og vil kanskje gjøre det en gang, men den måten norske myndigheter, anført av regjeringen Jens Stoltenberg, behandlet Vebjørn Selbekk på etter striden om Muhammedtegningene i fjor var så ynkelig at jeg vanskelig kan konkludere med annet enn at Norge er under muslimsk overherredømme og at sharia, islamsk lov, allerede delvis er innført. Dette bekreftes ved at statsråd Bjarne Håkon Hanssen stod ved imamenes side da Selbekk ble tvunget til å be om unnskyldning, og dermed signaliserte at muslimer bestemmer hva man kan si og at norske myndigheter er uten evne og/eller vilje til å forsvare sine egne borgeres ytringsfrihet.
Jeg har prøvd å stille spørsmålet om islam er forenlig med demokrati . Da jeg begynte på dette fant jeg fort ut at jeg også måtte definere hva demokrati egentlig er, noe som slett ikke er entydig sikkert, under hvilke omstendigheter demokratiet kan fungere, og til slutt også om demokrati alltid er ønskelig. Etter å ha tenkt over disse spørsmålene ei tid stund er jeg kommet til at nei, islam kan ikke forenes med demokrati, i alle fall ikke dersom man med demokrati mener et system som gir rom for enkeltmenneskets frihet.
Justisminister Piet Donner i Nederland har uttalt at dersom flertallet i framtida ønsker sharia, islamsk lov, bør dette kunne innføres ved valg. Dette var demokrati, etter hans mening. Vi ser resultatet av denne tankegangen i dag i Irak, etter at den amerikanske presidenten Bush ville innføre “demokrati” der. Kristne og andre ikke-muslimer utsettes for brutal forfølgelse mens kvinner undertrykkes og ytringsfriheten er tilnærmet ikke-eksisterende for alle irakere. Dette er fullt i samsvar med sharia. Islam er fullstendig og totalt uforenlig med menneskelig frihet i enhver meningsfylt betydning av ordet. Islam er ikke nødvendigvis uforenelig med demokratiets midler, stemmesedler, men det er definitivt uforenlig med det som ansees som demokratiets mål. Det er avgjørende å huske på at valg strengt tatt bare er et virkemiddel for å oppnå et fritt samfunn, ikke et mål i seg selv.
Det bør nevnes, slik blant annet historikeren Bernard Lewis gjør i sin bok What Went Wrong, at middelalderens muslimer var høyst selektive i hvilke verker fra den greske oldtiden de oversatte. Som iraneren Amir Taheri bekrefter, ble politiske bøker av tenkere som blant annet Platon og Aristoteles systematisk unngått, antageligvis fordi de beskrev systemer der mennesker styrte seg selv i henhold til sine egne lover, noe muslimer betraktet som blasfemi ettersom lover er laget av Allah og retten til å styre tilhører hans representanter. Svært mange greske verker ble derfor aldri oversatt til arabisk, og selve ordet “demokrati” fantes i følge Taheri ikke i verken arabisk, persisk eller tyrkisk før på 1800-tallet, da det ble innført via Europa. Myten om at europeere gjenoppdaget den klassiske kulturarven under Renessansen takket være muslimer utgjør, sammen med myten om den religiøse “toleransen” i Andalusia, middelalderens muslimskkontrollerte Spania, grunnlaget for den feilslåtte ideen om vestlig-muslimsk forståelse i dag.
Lars Hedegaard, journalist og leder for det danske Trykkefrihedsselskabet, mener mangel på ytringsfrihet var en av hovedgrunnene til at den muslimske verden sakket akterut i forhold til Vesten. På 1760-tallet ble en ekspedisjon sendt ut fra København med blant annet tyskeren Carsten Niebuhr, som reiste rundt i Midtøsten og beskrev samfunnene de så. Allerede da, før europeisk kolonialisme i regionen og før USA i det hele tatt var grunnlagt, var de muslimske landene tilbakestående. Deres problemer skyldtes, og skyldes fremdeles, interne kulturelle faktorer, som i høy grad kan føres tilbake til islams fiendtlige innstilling til ytringsfrihet .
Islam er ikke nødvendigvis uforenlig med stemmerett, noe som er demonstrert ved at den palestinske terroristorganisasjonen Hamas kom til makten gjennom valg. Dersom man reduserer demokrati utelukkende til den mekaniske akten med stemmegivning, så ja, islam kan være forenlig med demokrati . Derimot tror jeg islam er fullstendig uforenlig med menneskelig frihet i betydningen av retten til å ytre sine meninger uten frykt for forfølgelse, likhet for loven, ikke-religiøse lover samt like rettigheter for minoriteter og kvinner.
På den andre siden tror jeg heller ikke at demokrati alltid er forenlig med overnasjonale organisasjoner som EU, til en viss grad heller ikke FN, ei heller med et flerkulturelt samfunn. Ettersom vi nå har storstilt muslimsk innvandring, overfører stadig mer makt til overnasjonale organer og har erklært at vi er et flerkulturelt samfunn kan jeg vanskelig konkludere med annet enn at vårt demokratiske system er truet dersom disse trendene fortsetter. Jeg finner selv denne konklusjonen skremmende, men kan ikke se at den er uriktig. Det er nesten ufattelig at det er under en generasjon siden Den kalde krigens slutt, da alle feiret at demokratiet visstnok hadde seiret, og få år seinere har vi en situasjon der ikke bare demokratiets, men hele det europeiske kontinentets kulturelle overlevelse står på spill.
Det er ikke entydig klart nøyaktig hva som egentlig er “demokrati.” Når selv et system som EU, der de fleste lover skrives og vedtas av personer fullstendig utenfor noen form for folkelig forankring, kaller seg for et “demokrati” kan man mistenke at ordet er blitt så vagt at det betyr alt og ingenting. Forfatteren Alexander Boot skriver i sin bok How the West Was Lost at demokratiet, eller i Abraham Lincolns ord, styret av folket og for folket, er blitt erstattet med glossokrati, styret av ordet og for ordet. EU er et imperium i stor grad bygget på å manipulere språket og på å kjede folk ihjel til byråkratisk underkastelse. Ordets makt er for så vidt ikke ny. Historikeren Tukydid forteller om hvordan Perikles styrte det gamle Athen over flere tiår gjennom sine talegaver, kanskje det eneste opplyste eneveldet som har eksistert. Også romerne la stor vekt på å ha ordet i sin makt, og brukte greske læremestere for å mestre retorikkens kunst.
Likevel er det noe spesielt med vårt moderne, byråkratiske og kompliserte massemediesamfunn, der folk bombarderes med så mye informasjon fra alle kanter at de ikke alltid kan skille det viktige fra det uviktige. EU er i stor grad bygget gjennom å utnytte dette, ved å vedta ting som har stor rekkevidde, men høres kjedelig ut og som vanlige folk ikke fullt ut vil forstå omfanget av før det allerede er satt ut i live. Den flerkulturelle ideologien er også bygget på utstrakt manipulering av språket. Det er grunn til å frykte at ord som mangfold, toleranse og dialog nå er like misbrukte og forvridde i multikulturalismens Vest-Europa som ord som demokrati og frihet var i kommunismens Øst-Europa. Forfatteren F.A. Hayek advarte i sin bok The Road to Serfdom om at ett av de tydeligste kjennetegnene på en totalitær ideologi er en fullstendig forvrengning av språket. Mange vil mene at det nå er klare tendenser til dette i vårt såkalte flerkulturelle samfunn:
“The most effective way of making people accept the validity of the values they are to serve is to persuade them that they are really the same as those which they, or at least the best among them, have always held, but which were not properly understood or recognised before. (…) The most efficient technique to this end is to use the old words but change their meaning. Few traits of totalitarian regimes are at the same time so confusing to the superficial observer and yet so characteristic of the whole intellectual climate as the complete perversion of language, the change of the meaning of words by which he ideals of the new regimes are expressed. (…) Gradually, as this process continues, the whole language becomes despoiled, words become empty shells deprived of any definite meaning, as capable of denoting one thing as its opposite and used solely for the emotional associations which still adhere to them.”
Noen, blant annet bloggeren Bjørn Stærk, har argumentert for at Hayek tok feil i sine forutsigelser av at den gjennomregulerte sosialdemokratiske modellen ville lede i retning av et totalitært samfunn. Jeg er bare delvis enig. Hayek hadde rett i at et sterkt regulert samfunn med høye skattesatser langsomt, men sikkert ville kvele enkeltmenneskers frihet. EU er i dag i en tungt udemokratisk organisasjon, og det er vanskelig å tenke seg at europeere ville akseptert det byråkratiske EU dersom de ikke allerede var blitt vant med at et massivt byråkrati blandet seg inn i alle sider ved deres privatliv på nasjonalt nivå.
Demokrati i betydningen av valg fører ikke automatisk til et fritt samfunn. Dette trenger man egentlig ikke gå til muslimske land for å demonstrere, man kan bare ta en titt på vårt naboland, det sosialdemokratiske Sverige. Sverige har regelmessige valg med mange partier. Likevel har den gjennomsnittlige svenske liten innflytelse over sin egen fremtid, samt nesten ikke-eksisterende ytringsfrihet. Selv om det i en årrekke har vært et stort antall svensker på meningsmålinger som vil ha mindre innvandring, og selv om opptil to av tre svensker tviler på om islam er kompatibelt med det svenske samfunnet, finnes det ikke ett eneste parti representert i den svenske Riksdagen som er reelt kritisk til det flerkulturelle samfunnet, masseinnvandring generelt eller muslimsk innvandring spesielt. På overflaten fungerer det svenske demokratiet fint, likevel er et stort antall svensker i praksis fratatt muligheten til å uttrykke sin mening politisk. Dette på tross av at landet har store problemer og skyhøy kriminalitet som skyldes innvandringen, og at landets tredje største by befinner seg i en tilstand av tilnærmet anarki.
Sverige er sannsynligvis det mest politisk undertrykkende landet i den vestlige verden, faktisk så mye at man må stille spørsmålet om Sverige egentlig er et totalitært samfunn. Politiske myndigheter benytter alle tenkelige midler for å undertrykke debatt og trakassere politiske opposisjonelle og ideologisk annerledes tenkende, som yrkesforbud og massiv indoktrinering, uten å bruke vold. Jeg vil definere et totalitært samfunn som et der myndighetene helt åpenlyst går til fysisk angrep på opposisjonelle. Det gjør ikke svenske myndigheter, men de snur til gjengjeld ryggen til når ikke-statlige grupper gjør det for dem. Antifascistisk Aktion og andre venstreekstreme grupper har i årevis gått til fysiske angrep på innvandringskritikere. De publiserer detaljerte skrytelister der de snakker om angrep på motstandere og hvordan de har trakassert navngitte personer, for eksempel i partiet Sverigedemokratene, så mye at de ikke lenger tør være politisk aktive.
Denne organisasjonen av anti-fascister oppfører seg påfallende likt, vel, fascister, ved å gå til angrep på motstandere slik brunskjortene gjorde på 1930-tallet. Når de snakker om antirasisme snakker de også om klassekamp. Da det ble utrendy å være åpenlys marxist etter Berlinmurens fall var det påfallende mange venstreekstremister som valgte å fortsette sin kamp for en gjennomgripende samfunnsomveltning under rubrikken antirasisme og “toleranse.” Multikulturalismen og masseinnvandringen var for dem en fortsettelse av marxismen med andre midler. SOS Rasisme her hjemme, selv om de heldigvis er mindre voldelig aggressive enn sine svenske frender, er ett eksempel på dette. Svenske “antirasister” har brukt vold så lenge at det er vanskelig å betrakte det som noe annet enn stilltiende aksept fra svenske myndigheters side. Både myndighetene og mediene legger indirekte opp til dette gjennom deres ensidige hets av innvandringskritikere, som demoniseres som rasister og nazister. Flere ledende personer i svenske medier har nærmest skrytt av at de sensurerer informasjon knyttet til innvandring i sin mediedekning, noe det finnes tallrike eksempler på. Det er derfor en glidende overgang mellom et soft-totalitært og et virkelig totalitært samfunn.
Partiet Sverigedemokratene måtte nylig avholde møte i Danmark, ettersom det var bortimot umulig for dem å finne lokaler i Sverige. At politiske dissidenter må til utlandet for å avholde møter er ellers noe man kjenner fra land som Kina, og nå altså vårt nærmeste naboland. Under valget i 2006 advarte avisen Expressen mot at den organiserte politiske volden rettet mot visse grupper var unik i svensk historie siden 1800-tallet.
I boka Setting the People Free: The Story of Democracy skriver John Dunn at det vi i dag kaller demokrati skiller seg meget vesentlig fra situasjonen der ordet oppstod første gang, i antikkens Hellas, kanskje så mye at vi burde bruke et annet ord. I Athen kunne frie borgere, som utgjorde et mindretall av byens voksne, mannlige innbyggere, ikke bare delta personlig på møtene og stemme, men også selv foreslå lover. Det athenske demokratiet var altså et meget direkte folkestyre. Platon var imidlertid ekstremt kritisk til demokratiet som et vulgært mobbvelde etter at hans læremester Sokrates ble anklaget for å forderve ungdommen i Athen og tømte giftbegeret. En del av Platons kritikk mot et reint demokrati er fremdeles gyldig, men han gikk kanskje for langt, og kom heller ikke med noen gode alternativer. At filosofer skal styre samfunnet var like urealistisk for 2500 år siden som det er i dag.
Platons hulelignelse, der mennesker er lenket til en hulevegg og bare ser skygger av den egentlige virkeligheten, har derimot holdt seg bedre. De som leser både blogger og tradisjonelle medier vil se Platon i et nytt lys. I skyggevirkeligheten vi presenteres av avisene og TV snakkes det om hvordan vi best skal få til vårt flerkulturelle samfunn. Samtidig diskuterer bloggere om borgerkriger er uunngåelige når det flerkulturelle samfunnet bryter sammen. Enkelte mediekommentatorer har hevdet at blogger bare er hype, mye snakk og lite ull. Sannheten er den stikk motsatte: De egentlige samfunnsdebattene skjer i blogosfæren. De etablerte mediene er et sted der man leser om tissen til Kåre Conradi.
Aristoteles var også kritisk til demokratiet, men mer balansert enn Platon. Han beskrev også noe som minner svakt om en moderne, konstitusjonell republikk.
Fra Dunns bok:
“Aristotle himself chose to call it not democracy but politeia, (polity or, more informatively, constitutional government). Politeia was distinguished from democracy not merely by a difference in purpose and disposition (a commitment to collective good rather than group advantage), but also by a different and more elaborate institutional structure. Politeia is not the only form of government which aims at the common advantage and is therefore compatible with justice. Monarchy and aristocracy, the government of a single person or a superior group, might in principle set themselves the same goal and vindicate their claim to justice in so far as they contrived to reach it. But their success or failure depended quite directly on the virtue, discernment and luck of the rulers themselves. Only in the case of politeia, Aristotle suggests strongly, does the prospect for realizing justice in practice in the government of a community depend largely on the institutional organization of power and the resulting division of responsibilities within it.”
Over to tusen år seinere skisserte en liten gruppe menn i den unge amerikanske staten et system med elementer som minner om Aristoteles’ politeia. I Federalist Papers diskuterte James Madison, den viktigste skribenten av The Bill of Rights, med kolleger som Thomas Jefferson hva slags statsform den unge nasjonen skulle ha. De var enige om at den absolutt ikke skulle være et reint demokrati. Jefferson advarte blant annet mot det han kalte “valgt despoti.” Alexander Hamilton foreslo betegnelsen “representativt demokrati,” det vi gjerne kaller indirekte demokrati, som er den rådende formen i nesten alle samfunn som omtales som demokratiske i dag. I et slikt system deltar folk flest ikke direkte i å vedta lover eller styre statens affærer men velger representanter for en tidsavgrenset periode til å gjøre dette for dem. Et slikt representativt demokrati som i USA er så langt unna det opprinnelige systemet i Athen at man kan diskutere om man overhodet bør bruke den samme betegnelsen. John Dunn mener nei, men betegnelsen er kanskje så etablert at den er umulig å unngå helt:
“Whatever else the new American state might or might not be called, it could not properly be termed a democracy. A representative government differed decisively from a democracy not in the fundamental structure of authority which underlay it, but in the institutional mechanisms which directed its course and helped to keep it in being over time.”
Den kinesiske skribenten Ohmyrus, som også skriver meget innsiktsfulle artikler om islam , har laget bloggen Democracy Reform, der han diskuterer det han mener er demokratiske systemets svakheter, og også siterer noen av mine poster. Jeg er enig i en del av det Ohmyrus skriver. Han siterer også blant annet USAs grunnleggere som Thomas Jefferson, som bevisst ville unngå et reint demokrati fordi det fort ville bli et flertallets tyranni. Det var derfor James Madison skrev The Bill of Rights, for å sikre enkeltmenneskets rettigheter mot demokratiets flertallstyranni. En del av disse tilleggene har holdt seg meget godt. Det første grunnlovstillegget, First Amendment, som sikrer ytringsfriheten, er kanskje viktigere i dag enn noensinne og bør etter min mening kopieres i europeiske land.
Ohmyrus hevder at en svakhet i demokratiet er muligheten for å stemme seg til adgang til andre folks penger. På grunn av dette vil det være en innebygd tendens i demokratier til å ende i velferdsstater og høye skatter, noe som igjen vil svekke enkeltmenneskets frihet. Det er ikke sikkert det er en tilfeldighet at det kanskje mest totalitære landet i den vestlige verden, Sverige, også har de høyeste skattesatsene. Friedrich von Hayek advarte nettopp mot dette. I den tidlige amerikanske republikken var de fleste stemmeberettigede også økonomisk selvstendige, ikke statsansatte eller avhengige av overføringer fra staten som mange er nå.
Ohmyrus påpeker at det demokratiske systemet har en tendens til å fokusere på meget kortsiktige gevinster i stedet for å ta seg av viktige, langsiktige spørsmål, nettopp fordi de folkevalgte sitter bare noen få år av gangen. Han mener for eksempel at Storbritannia på slutten av 1800-tallet var bedre styrt enn landet er i dag. På den tida hadde landet et parlament med folkevalgte, men også et overhus, The House of Lords, der medlemmene satt på livstid, og en monark med reell makt. Med andre ord hadde man en balanse mellom kortsiktige, demokratiske elementer og langsiktige, ikke-demokratiske elementer. The House of Lords har i dag liten reell makt i forhold til det folkevalgte The House of Commons, og monarken er mest en symbolsk figur.
Et svært alvorlig problem med dette kortsiktige demokratiske systemet er muligheten for at enkelte partier kan importere velgere fra andre land, til og med fra kulturer som er aktivt fiendtlige. Det er akkurat dette som skjer nå i Europa. Minister Bjarne Håkon Hanssen fra Arbeiderpartiet ønsker å få flere pakistanere til Norge. Dette er visstnok bra for den norske økonomien, på tross av at analyser både i Norge og andre land viser at innvandring fra den tredje verden, og fra muslimske land spesielt, er en enorm økonomisk byrde. SV-leder Kristin Halvorsen begynte valgkampen i 2005 med å besøke norskpakistanere på den pakistanske landsbygda, og takket dem for “all den blod, svette og tårer” de har brukt for å bygge Norge. Oslopolitikeren Samira Munir uttalte i 2005 at representanter fra de sosialistiske partiene hadde kontakter med ulike muslimske miljøer for å søke deres stemmer. Avtalene var av typen “hvor mye penger får vi dersom vi stemmer på dere?”
83 prosent av norske muslimer stemte rødt ved sist stortingsvalg, i følge en undersøkelse. Venstrepartiene vant valget med svært knapp margin, og støtten fra muslimske velgere kan ha vært helt avgjørende for at vi nå har dem i regjering. Dette mønsteret er påfallende likt over hele Vest-Europa . Venstrepartiene og muslimer lever i et symbiotisk forhold der muslimer får kolonisere disse landene og nyte godt av høye sosialutbetalinger mot at de stemmer på venstrepartiene. I alle fall inntil muslimene er så mange at de begynner å lage sine egne partier, slik det nå er i ferd med å skje i Nederland. Innvandrere og sosialistiske partier samarbeider altså om å melke innfødte europeere for penger gjennom høye sosialutbetalinger. Europeere finansierer dermed sin egen kolonisering. Dette feires som “mangfold” og “toleranse.” Samtidig vedtas hardere antirasismelover som gjør at innfødte, hvite europeere bokstavelig talt ikke får lov til å protestere mot å bli fortrengt og til dels forfulgt i sine egne hjemland.
Sosialistiske partier har sammenfallende, kortsiktige interesser med muslimer gjennom import av stemmekveg. Mange på venstresiden er dessuten likegyldig eller aktivt fiendtlig innstilt til vestlig kultur. Filosofen Eric Hoffer har forklart i den klassiske boka The True Believer at massebevegelser kan eksistere uten tro på en gud, men ikke uten tro på en djevel. Ytre venstre fløy i vestlige land samarbeider ofte med muslimer, ikke på grunn av felles religion, men på grunn av et felles ønske om å knuse den samme djevelen: Det jødisk-kristne, kapitalistiske Vesten.
Det må også nevnes at muslimer ser ut til å være mer suksessrike i å infiltrere det demokratiske Vesten relativt fredelig enn de noensinne har vært i å erobre det førdemokratiske Vesten gjennom tradisjonell krigføring. Den siste gangen muslimer prøvde å erobre Vest-Europa gjennom åpen krig ble slått tilbake ved Wien i 1683. Siden den gang har muslimer kort og godt vært for teknologisk tilbakestående til å føre krig på denne måten, noe som igjen skyldes at de har en kultur som er fiendtlig innstilt til kritisk tenkning og derfor er ubrukelig til å skape moderne, vitenskapelig baserte samfunn.
Derimot er de godt organiserte og ser muligheter gjennom høye fødselstall, demokratisk infiltrering og naive, politisk korrekte europeere. Muslimbrødrene, som blant annet omfatter den palestinske terroristorganisasjonen Hamas som Norge nå skal sponse, har laget en detaljert, langsiktig plan for å infiltrere vestlige samfunnsinstitusjoner, særlig på venstresiden, og så gradvis islamisere dem og ta dem over innenfra. En meget sentral person i dette er Yusuf al-Qaradawi, Muslimbrødrenes åndelige, internasjonale leder som blant annet var indirekte ansvarlig for at den norske ambassaden i Syria ble satt i brann i februar 2006, under ett døgn etter at al-Qaradawi hadde vært på arabisk TV og oppfordret til “raseri” over Muhammed-tegningene.
Walid al-Kubaisi har skrevet om dette: “Prosjektet som al-Qaradawi har engasjert seg i, er erobring av Europa. I Europa fant Muslimbrødrene en mulighet som mangler sidestykke: Demokratiet. Det demokratiske system gir rom for religionsfrihet og ytringsfrihet og finansierer menigheter og religiøse organisasjoner. Dette er blitt benyttet av Muslimbrødrene til å infiltrere de muslimske miljøene, verve medlemmer og bygge det islamistiske nettverket som er blitt så synlig i det siste. Islamistene har virkelig klart å islamisere de muslimske miljøene, dominere dem og kontrollere dem.”
Jeg er enig med Ohmyrus og de amerikanske grunnlovsfedrene i at det ikke er noe poeng i seg selv at alt skal være “demokratisk” i den forstand at absolutt alle avgjørelser skal tas med et simpelt flertall. Dette kan bli en avansert form for mobbvelde, slik allerede Platon ganske riktig så. Likevel tilsier all historisk erfaring at et system der det finnes elementer av reell folkelig innflytelse er avgjørende for å unngå grov maktmisbruk. Ett av problemene med EU er at den folkelige innflytelsen nå er altfor liten. Vi trenger med andre ord et balansert system.
Selv om jeg har stor respekt for menn som Jefferson, Madison og Hamilton skrev de tross alt på slutten av 1700-tallet, og verden i dag er ganske annerledes. Hadde de vært i live i dag ville de kanskje lagt merke til at ett av de største problemene i den balanserte, konstitusjonelle republikken de skapte ikke bare er de kortsiktige interessene til massene, men faktisk hos de politiske og økonomiske elitene. Mens Jefferson fokuserte på å holde “bermen” i tømme, dreier virkeligheten i dag seg minst like mye om å holde gjenstridige eliter i tømme.
Christopher Lasch skriver i boka The Revolt of the Elites: And the Betrayal of Democracy om hvordan de politiske, økonomiske og kulturelle elitene i stadig mindre grad identifiserer seg med befolkningene og landene de visstnok skal representere, og at dette undergraver det demokratiske systemet. Det er for eksempel et sammenfallende problem i hele den vestlige verden at landene har problemer med å opprettholde sine egne grenser, noe som delvis skyldes at de politiske elitene mangler vilje til å gjøre dette. I USA finnes det relativt god dokumentasjon på at elitene kort og godt ikke vil forsvare sin grense mot Mexico, men gradvis bygger en regional økonomisk blokk uten å konsultere velgerne om dette. I Europa er situasjonen enda verre, fordi de politiske elitene ikke bare smelter sammen Europa og den arabiske verden uten å konsultere velgerne, men også har tilranet seg lovgivningsmakt utenfor folkelig kontroll.
Vi har nå den største befolkningsveksten i menneskehetens historie og raskere kommunikasjoner enn noensinne. I kombinasjon skaper dette folkevandringer så massive at de truer med å permanent knuse hele land, eller i Europas tilfelle kontinenter. Demokratiske nasjoner vil derfor bli utsatt for konstant, kraftig press fra innvandring, samtidig som elitene ikke lenger identifiserer seg med sine egne land og mangler vilje til å opprettholde dem, og mens et villnis av naive menneskerettighetsresolusjoner og politisk korrekthet svekker landenes evne til å forsvare seg. Singapores sterke mann Lee Kuan Yew har uttalt at demografi, ikke demokrati, vil være den avgjørende faktoren i det tjueførste århundret. Det er kanskje litt bastant sagt, men jeg er enig med Lee i at samfunn som ikke kan kontrollere sin demografiske utvikling heller ikke kan kontrollere sin demokratiske utvikling.
Vestlige land er nå i ferd med å miste kontrollen over sin egen befolkningsutvikling, et problem som forsterkes ytterligere gjennom at mange av innvandrerne er muslimer. Dersom dette ikke løses, vil det demokratiske systemet kollapse under påkjenningen i nær fremtid. Det er mulig at enkelte land allerede har nådd kritisk masse. En meningsmåling viste nylig at 82 % av befolkningen i Storbritannia ikke tror at myndighetene har kontroll over innvandringen. Dette er en legitimitetskrise så dyp at den truer hele statens eksistens. Jeg har ikke noe fasitsvar på hvordan dette skal løses, annet enn at vestlige land må begynne å trekke seg fra de mest naive menneskerettighetskonvensjonene og at befolkningen må legge mye hardere press på elitene for å tvinge dem til å opprettholde landenes grenser.
Paradoksalt nok øker antallet lover i takt med lovløsheten, som Alexander Boot påpeker. I følge skribenten Theodore Dalrymple er antallet lovforbud øket med nesten en per dag i de ti årene Tony Blairs Arbeiderparti has vært ved makten i Storbritannia, for øvrig i takt med en eksplosjon i kriminaliteten. Denne inflasjonen i lover og reguleringer fra en statsmakt som samtidig er ute av stand til å forsvare landets grenser eller opprettholde selv de mest elementære former for lov og orden vil i ytterste konsekvens få hele rettssamfunnet til å bryte sammen. Ettersom spenningene og gatevolden stiger år for år stiller stadig flere observatører seg spørsmålet om det forjettede flerkulturelle samfunnet overhodet kan fungere i noen annen form enn som en politistat.
Multikulturalismen, ideen om det flerkulturelle samfunnet, er en ideologi med totalitære impulser som blir stadig tydeligere, noe man ser ikke minst i en fullstendig pervertering av språket, som blant annet Hayek har påpekt alltid er et kjennetegn ved totalitære samfunn. Det har vært en selvfølge i hundrevis av år at en “nordmann” er hvit. Når det plutselig blir sett på som en sosial forbrytelse å bruke et ord på nøyaktig samme måte som det har vært brukt i århundrer, er noe grunnleggende galt. Språket brukes til å skjule og fordreie virkeligheten.
Den multikulturelle ideologien ble fullt utviklet etter andre verdenskrig, til dels inspirert av kulturelle marxister som Antonio Gramsci, men elementer av den kan spores minst tilbake til Opplysningstiden. Rousseau kan godt betraktes som far til moderne totalitære bevegelser via Robespierre og den franske revolusjonen, og Rousseaus “edle ville” som en kilde til vår fascinasjon for kulturelt barbari i dag. En kan imidlertid også argumentere for at mange av de elementene i vestlig kultur som vanligvis har vært vår styrke, evnen til selvkritikk, til åpenhet mot andre kulturer og respekt for individet er blitt dratt ut i det ekstreme til det punktet der de er blitt et problem. Too much of anything will kill you.
Ibn Warraq har utpekt en annen franskmann, 1500-tallets Michel de Montaigne, som far til den moderne kulturrelativismen, med artikler som On Cannibals der han unnskylder kannibaler. Kanskje bør også Voltaire nevnes. Voltaire gjorde mye bra, og jeg deler ideen om at alle religioner skal kunne kritiseres. Han hadde imidlertid, i tillegg til sin rødglødende antisemittisme, anti-kristne holdninger til fordel for islam. Jeg har sett noen argumentere for at han fremstilte islam i positiv kontrast til kristendommen mest av retoriske grunner. Det er mulig, men nettopp i kraft av sin innflytelse bidro han dermed til å etablere myten om det “tolerante islam” vi sliter med i enkelte miljøer i Vesten ennå. Det går i så måte en rett linje fra Voltaire til moderne anti-jødiske, anti-kristne og pro-islamske multikulturalister.
Skal jeg fremheve noen som kritiserte alt og alle velger jeg heller Baruch Spinoza. Han var definitivt en fritenker, men har etterlot seg ikke, i alle fall så vidt jeg vet, noe pro-islamsk tankegods på samme måte som Voltaire. Ei heller var han antisemitt slik Voltaire var, ettersom han var jøde selv.
Marie Simonsen, Dagbladets politiske redaktør, skrev i mars 2007 at fri migrasjon burde betraktes som en universell menneskerett. Dette kom rett etter at FN forutså voldsomme innvandringsbølger, blant annet til et Europa som allerede trues av raskt økende etniske og religiøse spenninger, og at den globale befolkningen skulle vokse med over to milliarder mennesker over de kommende tiårene. Dette utgjør en gjennomsnittlig befolkningsvekst for perioden på over en million mennesker i uka. Man trenger ikke de helt store regneferdighetene for å skjønne at fri innvandring i en slik situasjon vil føre til utslettelse av en liten og naiv nasjon som Norge, ikke bare i løpet av generasjoner, men teoretisk i løpet av få uker. Ett eneste muslimsk land, Pakistan, har en befolkningsvekst i løpet av to-tre år som tilsvarer hele Norges befolkning.
At en av Norges ledende aviskommentatorer kan åpent støtte en politikk som vil føre til vår utslettelse som folk uten at noen andre i mediene protesterer er oppsiktsvekkende. Det som skjer nå er ikke “arbeidsinnvandring,” det er en ensidig utslettelse av hvite, kristne, europeiske land gjennom befolkningsdumping fra andre land, samt en bevisst og internasjonalt organisert muslimsk politikk for å kolonisere Europa gjennom demografisk Jihad, det tredje islamske forsøket på å erobre Vesten. Dersom ikke-hvite har rett til å motsette seg kolonisering har også hvite mennesker det. Det er det innvandringsmotstanden egentlig dreier seg om, ikke “rasisme.”
Det er latterlig orwellsk nytale at arabere eller pakistanere i Norge omtales som “etniske minoriteter.” I et globalt perspektiv er ikke 1,2 milliarder muslimer en svak minoritetsgruppe. Det er derimot 4 millioner nordmenn. Det finnes et tjuetalls arabiske land, dersom man tar utgangspunkt i medlemmer av Den arabiske liga. Øker “det kulturelle mangfoldet” i verden dersom f. eks Norge gjennom innvandring blir arabisert? Man vil da få enda ett av mange arabiske land, mens det eneste Norge som finnes blir utslettet. Dersom “kulturelt mangfold” er det som regnes som positivt, er dagens innvandringspolitikk til Europa en katastrofe.
Det kan forutsies med matematisk sikkerhet at innfødte nordmenn vil være en minoritet i sitt eget land i løpet av kort tid dersom den nåværende politikken videreføres. I de fleste land der en befolkning er blitt omgjort til en minoritet er den blitt utsatt for til dels stygge forfølgelser fra de nyinnflyttede. Det finnes ingen logisk grunn til å anta at dette mønsteret vil være annerledes bare fordi de innfødte tilfeldigvis er lyse i huda, snarere tvert om. De erfaringene vi har hittil er ikke betryggende. Når vi også tar i betraktning at mange av de nyankomne er muslimer, som ligger i krig med sine naboer uansett hudfarge over hele verden, blir det meget sannsynlig at deler av Europa vil være herjet av krig om få år, som en direkte konsekvens av masseinnvandring, og at våre etterkommere vil leve en tilværelse som mer eller mindre forfulgte i det som en gang var deres land. Slik er det allerede nå i deler av Europas storbyer.
Dersom man ser objektivt på det, er det kun unntaksvis at organiserte grupper av hvite europeere overfaller, voldtar eller dreper ikke-hvite innvandrere. Det motsatte skjer derimot nesten rutinemessig i de fleste større byer i Vest-Europa, men omtales sjelden som rasisme. Innvandrere i den stadig mer muslimskdominerte byen Malmø skryter helt åpenlyst av at når de overfaller hvite, kristne “driver de krigføring” mot svensker, ett av de sjeldne tilfellene der dette faktisk ble omtalt i svensk presse. Likevel fortsetter svenske myndigheter innvandringen som om ingenting har skjedd, og knebler de som motsetter seg dette. Er ikke da svenske myndigheter indirekte medvirkende til forfølgelsen av svensker i Malmø?
Hvis innfødte nordmenn spør hva som vil skje med vår kultur på grunn av innvandringen, får vi typisk høre at “norsk kultur” er en illusjon. Det er interessant hvordan folk fra andre deler av verden kommer til Europa for å nyte fruktene av en kultur som visstnok ikke finnes. Jeg har en sterk mistanke om at en del av venstresidens multikulturalister vet utmerket godt at vi har en kultur, problemet er at de ikke liker den. Dersom de skulle definere vår kultur, måtte de konkludere med at en vesentlig del av den er jødisk-kristen. Det faller selvsagt anti-kristne institusjoner som Dagbladet tungt for brystet. De bruker ikke-vestlig innvandring som en rambukk for å knuse den kristne kulturen de alltid har hatet en gang for alle. Deres støtte til masseinnvandring skyldes derfor hat, ikke toleranse. Når de har fått etablert av vår kultur aldri har eksistert, er de allerede halvveis kvitt den.
Det er sant at ingen kulturer er oppstått i et vakuum. Ja, vår vestlige kultur skylder andre, som den egyptiske, den persiske, den indiske og den kinesiske kulturen mye. Jeg kan ikke se at vi skylder den islamske mye, om noe i det hele tatt. Ellers er det ingen som stiller spørsmål ved om den kinesiske sivilisasjonen vil overleve dette århundret, de diskuterer om Kina vil være verdens ledende makt eller ikke. Det samme er ikke tilfellet med Europa, der stadig flere både spør om europeisk sivilisasjon overhodet vil overleve. Dersom for eksempel Pakistan får lov til å eksportere sin ikke-bærekraftige befolkningsvekst til oss, vil alt gjenkjennelig som norsk kultur bli utslettet, mens pakistansk kultur fremdeles vil eksistere. De som støtter fri innvandring støtter dermed vår ensidige utslettelse. Kanskje noen gjør dette fordi de ikke skjønner konsekvensene, men jeg tror personlig Marie Simonsen er smart nok til å forstå rekkevidden av dette.
Medier som Dagbladet, Dagsavisen og Klassekampen har i flere tiår drevet en moderne heksejakt mot alle som har våget å kritisere innvandringspolitikken, på tross av at disse i ettertid har vist seg å ha rett. Det er ikke akseptabelt. Blant annet Dagbladet som institusjon bør rett og slett presses kontinuerlig inntil de ber offentlig om unnskyldning til innvandringskritikere generelt og personer i Fremskrittspartiet som Carl I. Hagen spesielt. De har sluppet unna lenge nok, og det er ikke akseptabelt at de skal inneha et høyst ufortjent godhetsmonopol.
Jeg noterer meg at skribent Øyvind Strømmen mener at jeg er fascist. Ettersom jeg er varm tilhenger av sterkere forsvar for ytringsfrihet og mindre statlig innblanding i samfunnet kan ting kanskje tyde på at herr Strømmen ikke har noen særlig klar forståelse av hva “fascisme” egentlig er. Eller kanskje har han det, men synes at ord som “rasist” og “fascist” er kjærkomne begreper man kan bruke til å slå motstandere i hodet med, særlig de som har bedre argumenter enn en selv.
Forøvrig er det min mening at skillet mellom det ekstreme høyre og det ekstreme venstre er høyst kunstig. Man kan til og med argumentere for at fascismen er en del av venstresiden. Per Albin Hansson, Sveriges sosialdemokratiske statsminister mellom 1932 og 1946 og en av skaperne av Folkhemmet, var brevvenn med Italias fascistiske leder Mussolini. Hansson lovpriste det fascistiske, korporative systemet der statsmakten blander seg inn i alle sider av individets liv, og så det som beslektet med sin velferdsstat. Gunnar og Alva Myrdal, begge svært innflytelsesrike ideologer i utformingen av den skandinaviske velferdsmodellen, hadde nære bånd til det akademiske miljøet i Nazi-Tyskland på 1930-tallet. Dette blir mindre merkelig dersom man avviser den kunstige skillelinjen “høyre-venstre”, men heller går ut ifra at sosialister, fascister og nazister var beslektede bevegelser som delte mye av det samme totalitære DNA. Det er ellers påfallende hvor mange som fortrenger det faktum at nazistene var nasjonal sosialister, og at Adolf Hitler har kommet med uttalelser om det fæle, kapitalistiske systemet som godt kunne vært brukt som slagord for venstresidens globaliseringsmotstandere i dag.
Venstresidens multikulturalister har dessuten overtatt mye av fascistenes antisemittisme, og en del av deres venner. Muslimbrødrene, eller Det Muslimske Brorskapet, som ble grunnlagt av Hassan al-Banna, vokste frem parallelt med de fascistiske bevegelsene i Europa og var inspirert av dem i tillegg til islamske skrifter. Banna avviste den feilaktige påstanden at Jihad i i hovedsak er ikke-voldelig. Muslimbrødrenes leder Mahdi Akef forsikret tidligere i år sine tilhengere at “Jihad vil knuse den vestlige sivilisasjonen og erstatte den med islam, som vil dominere verden.” Akef uttalte også at dersom muslimene mot formodning ikke skulle klare dette i nær fremtid, er de “forpliktet til å fortsette Jihad (hellig krig for å utbre islamsk herredømme) som vil føre til den vestlige sivilisasjonens kollaps,” og deretter skal den muslimske sivilisasjonen bygges på dens ruiner. Yusuf al-Qaradawi, Muslimbrødrenes åndelige leder og tilhenger av Hassan al-Banna i sin ungdom, har åpenlyst skrytt av at muslimer skal erobre Europa. Underlig nok ble slike uttalelser utelatt da Dagbladet nylig mente at vi burde samarbeide med denne organisasjonen fordi de er så “moderate”.
Man kan forøvrig spørre seg hvorfor antiislamister utropes til “rasister” når vi advarer at den muslimske volden som sprer seg over Europa nå er en del av en plan for å knuse Vesten. Sentrale muslimske ledere sier vitterlig dette selv. Da må vel vi også kunne gjøre det samme?
Hamas er den palestinske grenen av Muslimbrødrene. Det står uttrykkelig i deres stiftelsesdokument, som også åpner med å sitere Hassan al-Banna. Store deler av det politiske miljøet og norsk presse helt ut til VG mener nå at vi skal samarbeide med og til og med finansiere den Hamasledete palestinske regjeringen. Dette betyr i klartekst at vi skal sponse en organisasjon med svært tydelige fascistiske trekk som har som erklært mål å knuse hele vår sivilisasjon. Dette er jeg imot, derfor er jeg i følge Øyvind Strømmens logikk fascist. Velkommen til det flerkulturelle Bakvendtland, der de som svermer for totalitære krefter er snille og de som nekter er slemme.
Det er neppe tilfeldig at multikulturalister viser en slik tydelig dragning mot totalitære bevegelser av ulike typer. Det flerkulturelle prosjektet er like vidtrekkende som det kommunistiske var, og minst like farlig. Multikulturalismen kan komme til å etterlate deler av Vest-Europa som et ruinert og utarmet kontinent, slik kommunismen gjorde det med Øst-Europa. Det ideologiske slektskapet mellom kommunismen, ideen om tvungen økonomisk likhet, og multikulturalismen, ideen om tvungen kulturell, religiøs og etnisk likhet, er ganske stort, hvilket hjelper å forklare hvorfor særlig deler av venstresiden liker ideen så godt. Begge ideologiene har forøvrig et mål om å kunstig skape et nytt folk gjennom å knuse det som eksisterte før.
Multikulturalismen er for deler av venstresiden en anti-vestlig, anti-kristen og anti-hvit hatideologi. Den massive innvandringen vi ser nå, der den innfødte befolkningen mer eller mindre presses ut av sine egne land, ville vært sett på som kriminell og et grovt overgrep alle andre steder enn i det hvite Europa. Ideen er bevisst konstruert for å bryte ned den tradisjonelle kulturen og nasjonalstatene i Vesten, og promoteres i Europa av den anti-vestlige venstresiden, som ønsker å knekke vestlig sivilisasjon for å bane vei for et sosialistisk samfunn, og EU-føderalister, to grupper med ulike, men i dette tilfellet overlappende prosjekter. Det bør tas alvorlig når mennesker som tidligere har bodd i kommunistiske diktaturer, som Nina Witoszek fra Polen, sier at de kjenner igjen et gufs av det totalitære i vår lammende politiske korrekthet.
Aftenposten intervjuet nylig den gamle sovjetiske opposisjonelle Vladimir Bukovskij om situasjonen i Russland under Putin, som han beskrev som “Sovjetunionen uten kommunisme.” Den EU-vennlige avisen Aftenposten unnlot imidlertid å nevne at Bukovskij tidligere har omtalt EU som en moderne arvtager til Sovjetunionen, en kunstig, totalitær superstat. Enkelte som selv har jobbet på høyt nivå i EU ser også klare likhetstrekk. Bukovskij har også demonstrert mot BBC i Storbritannia for det han mener er en skandaløs mangel på politisk balanse i deres dekning av nyheter, særlig når det gjelder EU og Midtøsten. Han har omtalt TV-lisensen som en middelaldersk institusjon som tvinger befolkningen til å betale for venstrepropaganda som minner om Pravda i det gamle Sovjetunionen. Det er liten grunn til å anta at situasjonen er noe bedre med vårt hjemlige NRK, som er grunnlagt med BBC som forbilde.
EU beveger seg nå gradvis i totalitær retning. De nye paneuropeiske antirasismelovene ser ut til å bli mindre restriktive enn man kunne fryktet, men de er likevel ille nok, og prinsippet er etablert. Det mye omtalte demokratiske underskuddet i EU er ikke en midlertidig skavank, det er selve poenget med systemet. EU er bevisst konstruert av nasjonale politiske eliter for å omgå det demokratiske systemet og flytte skremmende mengder makt i hendene på et oligarki i Brussel. Når multikulturalister som Thomas Hylland Eriksen her hjemme snakker med glød om at nasjonalstaten er død, må man spørre seg hva de mener skal komme i stedet for. Ettersom vårt nåværende demokratiske system er basert på nasjonalstater, vil ikke det da medføre en stor fare for at dette vil kollapse dersom man avvikler dem? Erfaringene med EU så langt tyder på det. Den tidligere tyske presidenten Roman Herzog advarte i 2007 om at 82 % av alle lover i Tyskland nå kom fra ikke-folkevalgte personer i EU og Brussel, ikke fra det tyske parlamentet. Han stilte spørsmål ved om Tyskland dermed fremdeles kan kalles et demokrati.
Lover skal gis av organer som er under folkelig kontroll. Som frie borgere kan vi ikke føle oss forpliktet til å overholde lover som ikke er gitt med folkets samtykke. Det geografiske området man har valg i og betaler skatt til må være suverent og i stand til å forsvare sine egne grenser, ellers er det demokratiske systemet meningsløst. Ettersom et stort antall europeiske land på grunn av EU ikke lenger fungerer slik, må man konkludere med at Vest-Europa kanskje allerede er opphørt å være demokratisk.
Montesquieus prinsipp om tredeling av makten er grunnleggende for det vestlige demokratiske systemet. Det er sterkere i for eksempel USA enn det er i Skandinavia ettersom vi har et parlamentarisk system der den utøvende makten, regjeringen, er utgått av den lovgivende makten. Parlamentarismen ble nylig formalisert i den norske Grunnloven. I EU oppheves dette prinsippet fordi den utøvende makten, EU-kommisjonen, også i stor grad er den lovgivende makt og er bevisst laget for å være fullstendig uten demokratisk forankring. På godt norsk kaller man dette for et diktatur.
Det finnes en historie om Aleksander den store som hadde fanget en pirat og spurte ham hvorfor han drev med sin kriminelle virksomhet. Piraten svarte at han bare gjorde i liten skala det Aleksander selv gjorde. Dersom man plyndrer og dreper noen få er man en kriminell. Dersom man dreper titusener og plyndrer hele land er man en stor erobrer. Moralen er: Skal man gjøre noe kriminelt skal man gjøre det i stor skala. Da blir man applaudert.
Dersom et lite antall mennesker i ett land begynner å lage lover uten noen form for godkjennelse fra folket og trer disse nedover ørene på befolkningen kalles det diktatur. Dersom man gjør det samme på et helt kontinent kalles det EU. EU er en anti-demokratisk organisasjon, der de folkevalgte nasjonale parlamentene mer og mer reduseres til uvesentligheter og det meningsløse Europaparlamentet fungerer som demokratisk fikenblad for byråkratene som egentlig styrer. Bat Ye’or har dokumentert i sin bok Eurabia, slik jeg også har beskrevet i min tekst Eurabia-koden, hvordan EUs ledere aktivt arbeider bak kulissene for å smelte Europa sammen med den arabiske verden. Dette er ikke konspirasjonsteorier. Bat Ye’or gir meget grundig dokumentasjon og henviser til konkrete dokumenter som beviser dette. En del av dette kan etterprøves av personer med internettilgang. Jeg har brukt en god del tid på å sette meg inn i disse dokumentene og har hittil ikke funnet en eneste feil blant dem jeg har dobbelsjekket. Det finnes en lang rekke avtaler som snakker om ønskeligheten av å smelte de to sidene av Middelhavet sammen kulturelt, økonomisk og befolkningsmessig. Det finnes konkrete mål om et stort frihandelsområde som inkluderer ikke bare Europa, men også arabiske land, med tidshorisont 2010 til 2011. Dette skal omfatte EUs såkalte fire friheter, som blant annet betyr fri flyt av mennesker over landegrensene.
For fem år siden uttalte Louis Michel, daværende belgisk utenriksminister og nåværende medlem av Europakommisjonen, EUs regjering, til Belgias parlament at EU til slutt vil omfatte hele Middelhavsregionen, inkludert det muslimske Nord-Afrika og Midtøsten.
Dette vil få enorme konsekvenser for Europa tatt i betraktning den befolkningseksplosjonen man har i muslimske land. Likevel er dette, den kanskje største kulturelle endringen i Europa i moderne tid, ikke diskutert offentlig. Europas folk er ikke blitt spurt, sikkert fordi de aldri ville gitt sin tilslutning. Titalls milliarder av kroner av europeiske skattebetaleres penger brukes på prosjekter i arabiske land som er relatert til dette. Ettersom Norge gjennom er EØS er assosiert medlem av EU og netto bidragsyter til EUs felleskasse, betyr dette etter all sannsynlighet at norske skattebetalere sponser at deres kontinent skal smeltes sammen med den arabisk-muslimske verden. Ikke en eneste av de store mediene i Norge, VG, Dagens Næringsliv, Aftenposten, NRK, TV2 eller noen av de andre har vist det minste snev av interesse for å avdekke dette, ikke en gang de mediene som ellers har vært kritiske til EU. Det samme gjelder mediene i de fleste andre europeiske land.
EU kan ikke være demokratisk. Ikke bare fordi de nåværende politiske organene ikke er konstruert slik, men fordi det ikke finnes det den britiske filosofen Roger Scruton kaller et prepolitisk fellesskap, et europeisk demos. EU kan dermed bare fungere som et gigantisk Jugoslavia, som enten holdes sammen av en autoritær elite a la Tito eller bryter sammen i kaos og borgerkrig. Personlig tipper jeg EU kollapser, delvis på grunn av de indre motsetningene som er bygget inn i konstruksjonen, delvis fordi europeere sakte, men sikkert begynner å bli klar over det euroarabiske samarbeidet som stort sett har pågått bak deres rygg. Det kommer til å skape atskillig sinne når vanlige folk oppdager at deres såkalte ledere arbeider for å øke muslimsk innvandring samtidig som innfødte europeere allerede kontinuerlig trues av islamsk terrorisme.
Jeg er fremdeles ikke sikker på hva vi skal gjøre med EU, men jobber med saken. En skattestreik burde være noe å vurdere, samt gatedemonstrasjoner i større europeiske byer om at nasjonale myndigheter skal trekke seg ut av EU og gjenopprette nasjonale grenser og lover dersom de vil fortsette å kreve inn nasjonale skatter. Det var ikke tilfeldig at jeg meget løselig baserte min europeiske uavhengighetserklæring på Thomas Jeffersons amerikanske. Europeere utsettes nå på en del områder for langt verre urettferdighet enn amerikanerne gjorde da de arrangerte The Boston Tea Party. Jeg mener vi må spørre oss hvorfor vi egentlig betaler skatt i det hele tatt, og om dette fremdeles er berettiget.
Hva skal gjøres for å gjenopprette en situasjon der det demokratiske systemet kan fungere? For det første bør lovgivning tilsvarende det første grunnlovstillegget, The First Amendment, i USA innføres i europeiske land. Ytringsfriheten er den kanskje mest grunnleggende av alle friheter, jeg vil nesten rangere den over stemmeretten. Dette innebærer at vi må kvitte oss med både rasismeparagrafer og blasfemiparagrafer. Som John Stuart Mill viste i sin klassiske bok On Liberty, og som den svenske skribenten John Järvenpää har demonstrert nylig, er ytringsfriheten utelukkende interessant nettopp når den brukes til å si noe som er upopulært, fordi den da tvinger motstandere til å argumentere for sitt syn.
Vi bør også vurdere å kopiere det andre grunnlovstillegget, retten til å bære våpen. Ettersom Vest-Europa nå er midt i en sterk bølge av kriminalitet i alle former som myndighetene ser ut til å være ute av stand til demme opp for, bør vanlige borgere få lov til å beskytte seg selv.
Antirasistiske organisasjoner bør fratas all statsstøtte. De kan snakke om “toleranse” så mye som de vil, i praksis fungerer de som en klar innskrenkning i vår rett til å diskutere innvandringspolitikken. Europeere har de siste tiårene akseptert mer innvandring på kortere tid enn kanskje noe annet folk har gjort fredelig i menneskehetens historie, og føler oss stadig mer som fremmede i våre egne byer. Vi er drittlei av at islamske og venstreekstreme grupper under falskt flagg skal få bestemme om vi kan diskutere våre barns fremtid. Dersom vi får borgerkriger i enkelte vesteuropeiske land på grunn av den pågående innvandringen, noe som dessverre ser stadig mer sannsynlig ut, vil sensuren fra antirasistiske organisasjoner være sterkt medvirkende til dette. Alle synspunkter på innvandringen skal diskuteres, uten at folk skal måtte stå til rette for en antirasistisk inkvisisjon.
Nordmenn bør avskaffe Diskrimineringsloven og legge ned Diskrimineringsombudet. Diskrimineringsloven strider mot vanlige rettsprinsipper ved at personer må bevise sin egen uskyld, og den innfører en flerkulturell ideologi som innebærer en gradvis utslettelse av kulturen til kristne nordmenn. Innfødte nordmenn har en soleklar moralsk rett til å motsette seg en slik politikk. Ettersom Stortinget i 2005 også vedtok Finnmarksloven som gir samer spesielle rettigheter som urbefolkning i deler av Nord-Norge, bør de enten avskaffe denne loven eller innføre tilsvarende rettigheter for hvite, kristne nordmenn som innfødt befolkning i Sør-Norge.
Privatiser NRK, avskaff NRK-lisensen og legg ned pressestøtten. Det er mye viktigere å skille stat og medier enn å skille stat og kirke, og det er på tide at vi tar debatten. Det er prinsipielt uakseptabelt at man har en direkte kobling mellom statsmakten og de som skal overvåke statsmakten, mediene. I praksis har det vært altfor mange tilfeller der mediene har fungert mer eller mindre som en forlenget arm av staten i innvandringsdebatten.
De etablerte mediene bør publisere EUs planer om å skape et felles økonomisk og kulturelt område som strekker seg fra Finland til Algerie og Egypt. Dersom mediene hevder at de overvåker maktmisbruk av myndighetene er dette deres plikt, da det dreier seg om ett av de groveste tilfellene av maktmisbruk i moderne historie. Dersom de bare står for underholdning er det i og for seg greit, men da bør de heller ikke motta pengestøtte ved å late som om det de gjør er “samfunnsnyttig.”
Vi bør også privatisere vårt universitetssystem. Man skal være forsiktig med å anta at privatisering automatisk vil løse alle problemer, de finnes også på private universiteter, men det kan ikke gjøre situasjonen verre, i alle fall ikke om vi samtidig forbyr pengesterke muslimske land som Saudi-Arabia fra å kjøpe seg inn. Det er umulig å ha et fungerende demokrati uten at man har en informert offentlig debatt. Vi må konstatere at vi har hatt en strukturell svikt i våre medier og i vårt akademiske system som ikke har vært i stand til å se den trusselen muslimsk innvandring representerer. Dersom man har en personlig svikt skifter man ut enkeltpersoner. Vi har en systemsvikt. Da må vi endre hele systemet.
Vi bør også lufte ut etter at den vestlige kulturrevolusjonen og generasjonen fra slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet har spredt anti-vestlig selvhat. Vi hadde ikke et generelt oppgjør med marxismen som ideologi etter Den kalde krigen på samme måte som vi hadde med fascismen etter Andre verdenskrig. Marxister har fått lov til å hevde at sosialismen i Sovjetunionen var “misforstått.” Det var den ikke. Den ideologien Karl Marx skapte forutsatte en fullstendig avskaffelse av alle former for privat eiendom. Ikke en gang Stalin maktet å gjennomføre dette. Sannheten er at Karl Marx var en verre ekstremist enn Stalin, tross iherdige forsøk fra sosialister på å hevde det motsatte. Historiske eksempler har vist at den private eiendomsretten er en av de mest grunnleggende forutsetningene for et fritt samfunn. Selv en utvannet sosialistisk ideologi vil derfor lede i retning av et mer totalitært samfunn. Det er også vanskelig å tenke seg at det flerkulturelle eksperimentet på hundrevis av millioner av mennesker ville vært ansett som akseptabelt dersom vi på forhånd hadde fordømt hele ideen om storstilte sosiale eksperimenter som ligger implisitt i sosialistisk tenkning.
Meld Norge ut av EØS og av Schengen-samarbeidet. Det området man har valg i og betaler skatt til må også være i stand til å forsvare sine egne grenser. Ettersom et stort antall land på grunn av EU ikke lenger kan dette, må man konkludere med at Vest-Europa kanskje allerede er opphørt å være demokratisk. Lover skal gis av organer som er underlagt folkelig kontroll. Vi kan ikke føle oss forpliktet til å overholde lover som ikke er gitt med vårt samtykke. Nasjonale skatter krever nasjonale grenser. Ettersom vi nå ikke opprettholder nasjonale grenser, er det et åpent spørsmål om vi har en moralsk forpliktelse til å betale skatt. Nasjonalstaten er visstnok død. Hvorfor tar den da opptil halve lønna vår? Nasjonalstaten må være historiens dyreste lik.
Vi må ha et langt mer kritisk forhold til FN, som nylig vedtok nylig en advarsel om at islamofobi bør betraktes som en form for rasisme. Når Norge samtidig ukritisk innlemmer diverse FN-resolusjoner som en del av norsk lovverk utgjør faktisk FN en klar trussel mot nordmenns ytringsfrihet og demokratiske rettigheter. FN er en korrupt organisasjon som er tungt infiltrert av muslimske diktaturer. Norske myndigheter er satt til å ta vare på sitt eget folk, ikke FN og “internasjonal lov.” Dersom det er konflikt mellom disse to, må FN vike.
Muslimsk innvandring i absolutt enhver form må umiddelbart og permanent stoppes. Dette er det siste, men kanskje aller viktigste punktet. Dersom ikke muslimsk innvandring til Europa stoppes, vil det demokratiske systemet langsomt ødelegges gjennom at rettsstaten utvannes ved islamsk sharia, at ytringsfriheten blir gradvis brutt gjennom fysiske angrep og at ikke-muslimer blir trakassert til status som annenrangs innbyggere i det som en gang var deres land. Påstanden om at innvandringen “ikke lar seg stoppe” er tøv, det dreier seg om manglende politisk vilje i Vesten. Dessuten vil man indirekte, ved å hevde at innvandringen “ikke lar seg stoppe”, innrømme at man ikke lenger kan kontrollere sitt eget lands grenser og opprettholde dets lover, og da frasier man seg retten til å kreve inn skatter.
– Til slutt vil jeg gjerne komme med forslaget at Norge umiddelbart skal avsette et betydelig beløp, si ti milliarder kroner, som skal øremerkes til mennesker over hele verden som trues av muslimsk vold for å ha brukt sin ytringsfrihet til å kritisere islam. De skal om nødvendig få sponset beskyttelse av den norske stat. Trues de for noe de har skrevet, skal den norske stat utgi dette. Jeg foreslår at dette fondet kalles Theo van Goghs Minnefond. Det er på tide Norge gjør noe konkret for å forsvare den vestlige sivilisasjonens frihet, i stedet for å betale islamske terroristorganisasjoner som Hamas.

Fjordman: Kan demokratiet overleve i et multikulturelt Europa? – word dokument, download
(skriv bogstaverne, vent 10 sek, download – uploadet på nemmere sted i morgen tirsdag)

Thank You, Mr. Mayor: Champagne for Everyone
By Paul Belien

Every year the authorities in Brussels, the capital of Belgium and of the European Union (EU), receive between 500 and 600 applications for permission to demonstrate or hold protest marches. With very few exceptions permission is always granted. In the past five years only six applications were turned down – an average of one a year. Among these was one for a demonstration by the DHKP/C, a Kurdish terrorist organization. Last week another request was turned down.
– Freddy Thielemans, the Mayor of Brussels, prohibited a demonstration against the Islamization of Europe, planned to be held next September 11 in front of the European Parliament buildings. Mayor Thielemans is worried that the demonstration will upset the large immigrant population of Brussels. Over half the inhabitants of the Brussels region are of foreign origin, many of them from Morocco. According to the mayor there is a real danger of violence between demonstrators and Muslims living in the neighbourhood. The latter might not tolerate native Europeans protesting against their continent becoming Eurabia. Brussels Journal

”Gul svart, röd vit, alla hör vi hit”
(den tilsendte grafik måtte jeg bare af med – flere på Sossefrit.se)

Mareridt
Mange kender denne onde drøm (der nok forudsætter tvivlens nådegave): man har fået et ansvarsfuldt kæmpejob, alle klapper i hænderne, men man ved inderst inde at man er fuldstændig blank på evner til at bestride det. At man er nødt til at bluffe hvert sekund i døgnet. Er det sådan Khader har det lige nu – i vågen tilstand ? Bjarne Møgelhøj, som ingen kan beskylde for at tilhøre politikkens avantgarde , nåede lige at tilslutte sig Khaders mareridt, som han også nåede CD´s. Hvornår melder cirkus Brixtofte sig…..?

Khader floppede på Venstres sommertræf
Lørdagens partilederdebat afslørede, at Naser Khader savner politisk substans. Fogh har luret, at nybruddet i dansk politik er ved at være aflyst.
På Venstres sommertræf i lørdags skulle partilederne for første gang til eksamen i relation til det kommende folketingsvalg. Alle centrale partiledere var samlet. [..]
-Naser Khader fremstod ikke overbevisende. Han sad som feltets agterlanterne. Og det i en grad der må bekymre ham selv og Ny Alliances tilhængere. De fleste regner vel fortsat med, at partiet kommer i Folketinget ved næste valg. Men med hvor mange mandater? Næste valg igen tør ingen derimod gætte på. Inde eller ude? En ting synes dog helt sikker: Ny Alliance og Naser Khader er langt fra det nybrud i dansk politik, som der ellers var lagt op til ved partiets stiftelse. Partiets synes ganske enkelt at mangle formatet. […]
– Khader svedte med god grund Khader svedte kraftigt under debatten. Men der var også varmt i lokalet. Men overophedningen skyldtes også, at partilederdebatten hos Venstre var en hård akkord for Khader. Ny Alliances leder var ikke blevet udstyret med nogen form for substans omkring, hvad partiet vil. Utroligt i betragtning af det efterhånden indlysende faktum, at dannelsen af et parti uden en politik ikke akkurat fremstår som en succes. Men manglen på substans satte Khader af, og fik ham til at ligne en, der ikke hører til i den politiske superliga.[…]
– Man må spørge, om Khaders rådgivere har den tyngde, de nu engang skal have? Kunne ingen af dem have forudset, at de solgte deres partileder, når han stod tomhændet på podiet og i bedste fald lirede upræcise banaliteter af sig. Helt galt gik det, da han – i forsøget på at forsvare partiets allerede kiksede forslag til en skattereform – begyndte at mumle om et finansieringsbidrag fra de rigeste ved at afskære dem muligheden for at gå på efterløn.[..]
Klokken er ved at falde i slag for Khader og kompagni – og for nybruddet i dansk politik. Politiken 13 august 2007