Av: Christian Skaug. Niall Ferguson: Hoover Institution

Jo flere du tar imod, desto flere vil der komme

(Norsk) Den britiske historikeren Niall Ferguson, som deler sin tid mellom Stanford og Harvard, var sist mandag gjest ved en årlig konferanse som det italienske investeringsselskapet Kairos arrangerer i Milano. I den forbindelse gav han et intervju til Federico Fubini i Corriere della Sera, som – trolig i likhet med investorene – var mest interessert i hans analyse av det etterhvert altoverskyggende migrasjonsfenomenet.

Ferguson er ikke optimist, og han ser ingen enkle løsninger på de formidable problemene som melder seg. De eneste som tar disse alvorlig, omtales som populister:

Corriere della Sera: Professor Ferguson, hvordan ser De for dem situasjonens videre utvikling?

Niall Ferguson: Potensialet for masseinnvandring fra Afrika, Midtøsten og Sør-Asia er kolossalt, og hittil har vi knapt sett noen ting. Hvis man ser på meningsmålinger hvor folk i disse områdene blir spurt om tilbøyeligheten til å vurdere utvandring, er det flere hundre millioner mennesker som sier at de ønsker det. Det er veldig enkelt å fordømme populistpartienes velgere, men de tenker på fremtiden. De mener at det som blir besluttet nå, vil få enorme konsekvenser.

Den berømte historikeren er ikke nådig med EU. Unionen har simpelthen designfeil som gjør den uegnet i møte med samtiden:

Prosessen for europeisk integrasjon er sannsynligvis avsluttet. Det eneste spørsmålet er hvor fort desintegrasjonen vil gå

CDS: Hvordan vurderer De EUs evne til å hanskes med problemet?

Jeg tror ikke at de europeiske institusjonene er i stand til å konfrontere det. De ble utviklet for helt andre ting, og grensekontroll var slett ingen prioritet. Jeg tror ikke de klarer å treffe avgjørelser som både er legitime og effektive.

Er det institusjonene i Brussel De sikter til?

N.F. Ja. Ideen om å dele byrden ved gjestfriheten har aldri hatt store sjanser. De europeiske institusjonenes struktur og betingelsene som gjaldt da de så dagens lys, taler ikke for at de er egnet.

Konsekvensen av alt dette vil etter Fergusons oppfatning markere slutten på en historisk epoke:

N.F: Prosessen for europeisk integrasjon er sannsynligvis avsluttet. Det eneste virkelige spørsmålet er hvor fort desintegrasjonen vil gå. Saken er at alle er i ferd med å stenge de nasjonale grensene fordi de ikke tror på den europeiske grensen. Jeg tror dette er en prosess som er umulig å stanse.

Idet land etter land mister troen på EUs evne til å håndtere utviklingen, vil de tenke mest på seg selv. Dermed blir Middelhavslandene, som ikke lenger vil kunne fungere som transittland, bli enda mer eksponert. Til slutt har heller ikke disse noe valg:

N.F: Hvis Italia begrenser adgangen, vil smuglerne bruke Spania, helt til venstreregjeringen i Madrid faller på grunn av presset i opinionen.

Ansvaret for alt dette ligger hos Tysklands statsminister Angela Merkel, mener den britiske historikeren.

N.F: Under krisen i 2015 opptrådte hun enerådende, uten å konsultere de andre.

Det var en rystende ubetenksom opptreden, som fikk alvorlige konsekvenser for Tyskland og Europa. Den gjorde enhver rasjonell avtale og deling av byrdene utenkelig. De nasjonalistiske regjeringene i Ungarn, Polen og nå også Italia kommer aldri til å undertegne noen avtale av denne typen.

Milano-avisen reiser noen innvendinger mot disse landenes politikk. Ferguson omgår spørsmålet:

N.F: Hva foreslår De at man skal gjøre når en båt full av mennesker, kvinner og barn inkludert, befinner seg på havet midt på vinteren?

Menneskesmuglerne driver kjempeforretninger og vil alltid prøve seg. De prøver til og med å sende folk over Den engelske kanal om vinteren, og det er utrolig farlig. En meningsmåling fra Pew som nylig ble offentliggjort, viser hvordan europeernes holdning til innvandringen er merkbart mer avvisende enn amerikanernes.

Fubini konfronterer ham med etikken, men Fergusons svar er fortsatt politisk:

N.F: Men samvittighetsproblemet gjenstår: Hva skal man gjøre med disse menneskene på havet som risikerer livet? Det er veldig enkelt: Jo flere du tar imot, desto flere vil komme.

Til slutt erkjenner han det moralsk umulige i situasjonen:

N.F: Er det rett å avvise dem? Jeg tror det er et umulig dilemma. Det er moralsk rett å redde et barn som er i ferd med å drukne. Men for hver redningsoperasjon oppfatter menneskesmuglerne det som om det er fri bane. Det finnes ingen enkle svar.

Mange europeiske politikere hevder at den langsiktige løsningen på migrasjonsproblemet i Afrika er å hjelpe verdensdelen med økonomisk utvikling. Dette er – i beste fall – et selvbedrag, for forskningen viser at tilbøyeligheten til å utvandre øker med større velstand, så lenge den i utgangspunktet svarer til et lavere BNP pr. capita enn ca. 7500 dollar. Det blir ganske enkelt flere som får råd til turen.

Ferguson setter fingeren på en annen virkning:

N.F: Kan Europa komme opp med en plan for Afrika som stanser tilstrømningen på litt sikt?Nei. Det finnes allerede en kinesisk Marshall-plan, som legger til rette for tilstrømningen fordi den har forbedret infrastrukturen for samferdsel.

Historikeren gir Europa sine egne anbefalinger:

N.F: Europeerne burde ikke bare stille opp med penger, de burde se til at institusjonene i Afrika fungerer. Men da ville nykolonialismen være snublende nær.

Ferguson erkjenner ikke åpent at heller ikke dette vil dempe migrasjonstrykket mot Europa. Men han ønsker ikke å ta belastningen med å si at vår verdensdel må beskytte seg mot migrasjonen med makt. En og annen dristig uttalelse kommer Ferguson med, men han får seg ikke til å anbefale en australsk løsning på migrasjonsproblemet.