Peder Jensen og Lars Vilks i Skåne, 30. juni 2012. Bildet er tatt av Steen Raaschou.

Av: Peder Jensen 3. oktober 2022, 21:54

3. oktober 2021 døde den svenske kunstneren Lars Vilks i en kollisjon i Sverige sammen med to politimenn som skulle beskytte ham. Svenske myndigheter sier offisielt at dette var ei tragisk ulykke. Også berømte mennesker kan selvsagt dø i trafikkulykker. Det er derimot en del uvanlige ting ved denne hendelsen som ennå ikke er fullt forklart. Vilks var også en av de mest drapstruede personer i Norden. Hans forbrytelse var at han hadde tegnet islams grunnlegger Muhammed.

Jeg hadde gleden av å treffe Lars Vilks flere ganger. Noen av disse var på konferanser i København, men også en gang på middag hos en privatperson i Sverige mens politiet i all stillhet voktet inngangen. Vilks hadde mange venner i Danmark og kom dit på besøk en rekke ganger. Han var også det antatte hovedmålet under det dødelige terrorangrepet i København 14. februar 2015, da en militant muslim gikk til angrep på en debatt om ytringsfrihet og blasfemi. Jihadisten drepte seinere også en jødisk vakt ved synagogen i byen.

Den første gangen jeg møtte Lars Vilks var i hans daværende hjem utenfor Höganäs i Skåne. Dette var 30. juni 2012. Noen venner av meg hadde avtalt å gjøre et intervju med Vilks, og jeg ble med dem. Det var flere politimenn utenfor huset da vi ankom, og de så ut som om de nesten bodde der. Politimennene gav et seriøst inntrykk. De sperret øynene litt opp da jeg viste mitt pass og de skjønte hvem jeg var. De slapp meg likevel inn. De var profesjonelle nok til å skjønne at jeg ikke utgjorde noen trussel mot Vilks. En politimann stod likevel i døra under intervjuet, slik at han alltid kunne se hva som foregikk.

Hjemmet til Vilks var fullt av bøker. Ikke bare på svensk eller skandinaviske språk, men også på engelsk og tysk. Vilks var en meget intelligent og intellektuell person, med store kunnskaper om kunsthistorie. Han var da også professor i kunstteori og underviste i dette emnet i mange år.

Siden jeg ikke hadde møtt ham før fortalte jeg Vilks mitt navn. Han gjenkjente ikke dette navnet, men han kjente mitt pennenavn da jeg nevnte dette. Den store rettssaken mot Anders Behring Breivik i Oslo tingrett hadde tatt sommerpause bare noen dager før. Jeg hadde vært konstant omtalt i mediene det siste året, også i Sverige, og fremstilt som den ondeste nålevende nordmannen ved siden av massemorderen Breivik. I følge mine verste kritikere var jeg nesten Adolf Hitler, Satan og Djengis Khans mer brutale tvillingbror, samtidig. Lars Vilks var likevel smilende og vennlig. Han hadde ingen problemer med å prate med meg, eller bli avbildet sammen med meg.

Etter å ha sett ham i ulike sosiale situasjoner er det mitt inntrykk at Lars Vilks var vennlig overfor stort sett alle personer han møtte, uansett hvem de var. Han var kort og godt en genuint hyggelig mann. Vilks kunne sikkert ha fungert utmerket som landsbyprest, og han skal ha vært en dyktig lærer. Likevel tilbrakte han de siste årene av sitt liv med mindre frihet enn mange dømte kriminelle har.

Hans kjæreste gjennom 30 år ble ikke omfattet av hans politibeskyttelse. Vilks la inn en formell klage til politiet i 2020 fordi han mente at han og partneren ikke kunne ha noe privatliv. – Måten han blir behandlet på er verre enn en hund, uttalte kjæresten da. Livet ble uutholdelig for henne mens de kjempet for å leve sammen.

Maktelitene i Sverige begynte plutselig å hylle Vilks da han var død. Mens han levde hadde mange av dem enten ignorert ham eller aktivt hatet ham. Hege Storhaug skrev så seint som i 2019 at «I Sverige behandles han som paria, som radioaktiv.» Norge var dessverre ikke mye bedre.

I 2014 var Lars Vilks i Oslo på et debattmøte. En rekke organisasjoner demonstrerte mot at den konstant drapstruede professor Vilks skulle snakke på et norsk bibliotek om den svenske karikaturtegneren Dan Park. Blant disse var Antirasistisk Senter, Miljøpartiet De Grønne, Rød Ungdom, Sosialistisk Ungdom, Blitz samt Arbeiderpartiets ungdomsbevegelse AUF.

Selv i venstreorienterte Dagsavisen ble det etter hans død kommentert at «Det enorme hatet mot Lars Vilks kan oppleves som et stort paradoks. Som person omtales han som varm, morsom, skarp og inkluderende. Han har undervist ved kunstakademiene i Oslo og Bergen. Alle jeg har snakket med som har hatt ham som lærer eller kollega omtaler tapet som en stor tragedie. Han var en professor som stilte spørsmål og fikk studentene til å tenke selv. Hans kunstteoretiske skrifter har hatt stor betydning i Skandinavia.»

Et ubehagelig stort antall muslimer, også i nordiske land, feiret at Vilks døde, slik de også gjorde da Kurt Westergaard døde noen måneder tidligere. Begge hadde levd vanlige liv som kunstnere inntil de tegnet Muhammed, en mann som kanskje eller kanskje ikke levde på 600-tallet. Da måtte de leve under politibeskyttelse i resten av sitt liv. Både Kurt Westergaard og Lars Vilks ble i 2021 begravet i hemmelighet, slik at muslimer ikke skulle vandalisere deres grav. Så absurd er virkeligheten blitt også i Norden. Og dette finner vi oss i. Vi fortsetter å importere folkene som truet Vilks og Westergaard og som åpent feirer deres død.

Dere religiøse lover, sharia, veier tyngst. Våre sekulære lover respekterer mange av dem ikke. Som den svenske skribenten Ivar Arpi kommenterer er dette dypest sett en maktdemonstrasjon fra muslimer: Dere er ikke trygge i deres egne land, uansett hva grunnloven deres sier. Forbudet mot blasfemi gjelder alle, også ikke-muslimer.

Drapstruslene mot Kurt Westergaard og Lars Vilks, samt drapsforsøkene på William Nygaard og Lars Hedegaard, ble utført av militante muslimer mens Sverige, Danmark og Norge fremdeles bare hadde små muslimske minoriteter. Ingen av landene har tidligere vært under islamsk herredømme. Likevel mener altså mange muslimer at disse personene fortjener å dø fordi de har gjort noe som oppfattes som blasfemisk mot islam. Krenkelser av islam eller dets grunnlegger Muhammed kan straffes med døden. Dette gjelder for absolutt alle, uansett hvor de bor i verden eller om de selv er muslimer. Islam forbyr ytringsfrihet for alle mennesker på hele planeten.

Kanskje er dette grunnen til at så mange i den svenske makteliten hatet Lars Vilks. Han var en påminnelse om at de er i ferd med å miste sin frihet og trygghet, og ikke lenger er herrer i sitt eget hus.