Advokat Geir Lippestad publiserte våren 2013 sin bok «Det vi kan stå for». Den handler om hans erfaringer som forsvarer for Nordens verste massemorder etter andre verdenskrig, Anders Behring Breivik.
De klart svakeste delene av hans bok etter mitt syn er der han resirkulerer floskler om toleranse, mangfold, det flerkulturelle og innvandring. Han drar til og med inn global oppvarming i en diskusjon om Breiviks massemord. Her viser Lippestad seg ikke som den relativt kompetente juristen han kan være, men mer som den tredjerangs sosialdemokratiske politikeren han også er. Enkelte andre deler av boka er heldigvis mer interessante.
Politiet ringte Geir Lippestad tidlig om morgenen den 23. juli 2011. De opplyste da om at den pågrepne Anders Behring Breivik, som allerede hadde innrømmet å stå bak terrorangrepene i Norge dagen før, ønsket ham som sin forsvarer. Dette kom totalt overraskende på Lippestad. Han rådførte seg med sin kone og gikk en tur for å tenke over saken. I teksten beskriver han hvordan han først nølte med å si ja til en så forferdelig sak, men til slutt sa ja.
Et tiår tidligere hadde Breivik delt kontor i samme bygning som Lippestad. De hadde da støtt på hverandre ved en tilfeldighet, og Lippestad hadde gitt ABB sitt visittkort. I dag kan ikke Geir Lippestad selv huske dette, men det gjorde tydeligvis Breivik.
Dette må sies å være en temmelig merkelig måte å velge advokat på i en så stor og alvorlig sak. Geir Lippestads advokatfirma var ganske lite selv etter beskjeden norsk målestokk. Langt større og mer erfarne firmaer ville helt sikkert vært villig til å ta på seg en jobb med så mye oppmerksomhet. Lippestad hadde kun hatt en enkelt sak tidligere som fikk noe særlig pressedekning og var ikke noe kjent navn. Breivik brydde seg heller ikke om at han er aktivt medlem av Arbeiderpartiet i Oslo. Valget fremstår i det hele tatt som underlig, selv om dette ikke nødvendigvis betyr at Lippestad gjorde en dårlig jobb da han først hadde fått oppdraget.
Lippestad fikk flere tilnavn etter juli 2011. «Djevelens advokat» var ett av dem. Det er slett ikke opplagt at mannen som skulle forsvare landets mest forhatte person selv skulle bli populær i pressen, men Lippestad klarte faktisk dette kunstykket. Det er kanskje hans største bedrift. Geir Lippestad ble kåret til «Årets Navn» i Norge i desember 2012.1
Han mottok derimot en del trusler helt i begynnelsen, rett etter at det ble kjent at han hadde takket ja til å bli Breiviks advokat. Lippestad beskriver hvordan han de første dagene etter terrorangrepene ble en slags lynavleder for hatet mot massemorderen, det nærmeste folk kom et utløp for sitt sinne og sin frustrasjon:
«Jeg var på linje med de verste landssvikerne fra siste krig, en person det gjaldt å holde seg unna med mindre det dukket opp en anledning til å lynsje meg.»2
Det var derfor viktig for ham å etablere en viss avstand til Breivik og hans ugjerninger, noe han lyktes med. Stemningen snudde gradvis utover seinsommeren 2011. Det hjalp at Lippestad med støtte fra andre fikk poengtert viktigheten av at alle individer i en sivilisert rettsstat har krav på en forsvarer, uansett hvem de er.
Jeg kan legge til for min egen del at når jeg leser om de hatefulle reaksjonene Geir Lippestad og hans familie mottok i dagene etter angrepene er det liten tvil om at det var riktig av meg å gå i dekning umiddelbart etter at jeg hadde stått frem ved navn. Lippestad var tross alt bare forsvarer. Jeg var på dette tidspunktet mer eller mindre personlig blitt utpekt som hjernen bak massemord og terrorisme, noe som var mye, mye verre. Hatet mot meg var deretter.
Lippestad omtaler det første politiavhøret av Anders Behring Breivik som «en bisarr forestilling.»3 ABB forklarte rolig og i detalj hvordan han hadde planlagt bombeangrepet i Oslo, stort sett uten å vise noen form for følelser overhodet. Dette var under ett døgn etter at han hadde begått det verste massemordet i landets nyere historie. Midt i fortellingen spurte han plutselig om det var lenge til lunsj, og om det var mulig å få pizza og cola. Så fortsatte han like uanfektet å beskrive selve gjennomføringen av attentatet, da han kjørte den hvite leiebilen inn i Regjeringskvartalet i Oslo. Han var like lite påvirket underveis i sin forklaring den 23. juli 2011 som om det gjaldt en ordinær varelevering, ikke en bilbombe.
Lippestad skriver at
«Verken etterforskerne eller jeg hadde noensinne hørt noe lignende. De pinlig nøyaktige og helt uforbeholdne beskrivelsene av opptakten til ugjerningene åpent vinduer inn i en tankeverden og et sjelsliv jeg tror overgikk alle våre forestillinger.»4
Det eneste Breivik sa han hadde vært nervøs for var at bomben hans ikke skulle gjøre stor nok skade. Han fortalte om den store skuffelsen han hadde følt da det viste seg at alle bygningene i Regjeringskvartalet fremdeles stod etter eksplosjonen. Målet hadde vært å ta livet av mange hundre mennesker, helst tusen, ifølge Breivik selv. Det var da han bestemte seg for å gjennomføre plan B: Utøya. Han kjørte deretter fra Oslo sentrum ut til denne øya i en annen bil for å drepe noen flere mennesker, slik at han kunne nå et større samlet antall.
Geir Lippestad beskriver sitt personlige inntrykk av Breivik på dette tidlige tidspunktet. Han minnet mest av alt om en idrettsutøver som i årevis har trent til et avgjørende mesterskap. Forskjellen er at dette var et mesterskap i dreping, ikke i løping eller høydehopp.
ABB fortsatte deretter med en beskrivelse av skytemassakren på Utøya. Han fortalte i grufulle detaljer om hvordan han hadde henrettet dusinvis av ubevæpnede mennesker som tryglet for sitt liv og livet til sine venner. Lippestad innrømmer at dersom ikke politiets etterforskere og ham selv hadde vært vant med situasjoner på liv og død ville de neppe holdt ut å høre Breiviks forklaringer. Han fortalte uoppfordret om de mest blodige detaljene ved massemordet på øya, hvor han spaserte rundt i over en time og systematisk drepte 69 mennesker. Han beskrev handlingene like rolig som om han skulle fortalt om en luftetur med hunden.
Lippestad fremhever Breiviks «totale mangel på empati» og hans komplette mangel på medfølelse med sine mange drapsofre. «I hans verden var det bare ett eneste menneskes velbefinnende som hadde noen betydning, og det var hans eget,» ifølge hans forsvarsadvokat.5
Men ville en så ekstremt selvsentrert person virkelig ofre seg for sitt folk som «martyr», slik Breivik hevdet var hans mål? Dette virker ikke troverdig. Han ofret snarere mange andre mennesker for å oppnå medieoppmerksomhet omkring seg selv og sitt eget enorme ego. Hans handlinger da han til slutt møtte bevæpnet motstand antyder klart at han ønsket å leve.
Breivik sa under avhør at han var overrasket over at han fikk holde på så lenge med sin skytemassakre på Utøya før politiet endelig dukket opp. Han ringte til og med politiet fra mobiltelefon ved et par anledninger og sa at han ville overgi seg. Da en gruppe bevæpnede politimenn omsider dukket opp på øya etter godt over en time «var han aldri i tvil om at det klokeste ville være å overgi seg. Å bli tatt i live var noe av poenget».6
Lippestad forteller videre at
«Breivik hadde i grunnen bare én alvorlig bekymring, og det var for et bitte lite sår på fingeren. Han trodde det kunne være en liten beinsplint fra en eksplodert hodeskalle som hadde boret seg inn i fingeren fordi han skjøt på kloss hold og ikke hadde husket å ta på seg hansker. Nå fryktet han at såret var i ferd med å bli betent, og vendte stadig tilbake til behovet for å få det stelt.»7
Anders Behring Breivik ofret knapt en tanke på de mange menneskene han hadde skutt i stykker hodeskallen til, men han var veldig bekymret for et lite sår på en finger som han selv hadde fått i prosessen. Dette forteller oss svært mye om hans ekstremt avvikende psykologi.
Den 24. juli 2011 uttalte Geir Lippestad til internasjonal presse at «This whole case indicates that he is insane.» Advokaten mener i ettertid at dette var taktisk feil å si. Samtidig beskriver han Breiviks forestillinger som et eget «univers»8, og omtaler hodet hans som «en egen planet i et eget solsystem.»9 Videre sier han at «Rent intuitivt var det nesten umulig å forestille seg annet enn at det bak disse syke tankene og handlingene lå en eller flere alvorlige personlighetsforstyrrelser.»10 Faktisk går Lippestad i sin bok langt, overraskende langt, i å argumentere for at også noen av forsvarerne trodde at Anders Behring Breivik var og er sinnssyk.
Fortsæt med at læse “Fjordman anmelder Lippestads »Det vi kan stå for«”