Islamic taboos, the struggle for control of Islam and a hard look and modern Islamic thinkers were just some of the topics covered in the panel discussion, Independent Voices of the Middle East, co-hosted by St. Francis College and the Manhattan Institute . On the panel were: Judith Miller, former New York Times reporter, Adjunct Fellow at the Manhattan Institute and Contributing Editor to the City Journal; Paul Berman, Lee Smith, Author of The Strong Horse: Power Politics and the Clash of Arab Civilization and Visiting Scholar at the Hudson Institute and Ibn Warraq, Author of Virgins? What Virgins? and Other Essays. (April 2010.lyden veklser lidt gennem videoen) Der er en alternativ weekendfilm, et nyt interview med Wafa Sultan, 90 minutter. (N.Y.T. anmelder Bermans bog her 6 maj.)
En dansk skalle mot demokratin
Överfallet på Lars Vilks i Uppsala på tisdagen förskräcker. Men upprördheten hos många som i vanliga fall brukar ropa högt om nödvändigheten med att försvara yttrandefriheten är måttlig. Den svenska kulturelitens dubbelmoral har åter visat sig. Att attentatsmannen själv beskrev anfallet som en ”dansk skalle” antyder nämligen att han mycket väl visste vad han gjorde. Och att det var planerat i förväg, snarare än en affekthandling. Vilket gör att händelsen kvalar in inte bara som grov våldsbrottslighet utan också som ett brott mot yttrandefriheten, det vill säga ett grundlagsbrott.Detta till trots så verkar många inte ta det inträffade alltför allvarligt. SVT:s Rapport valde till exempel på tisdagskvällen att toppa sin 19.30-sändning med den mindre eggande nyheten om utvisningen av en syrisk diplomat.Leder. NWT.SE
Medierne er ikke glade for Vilks. Stats TV allermindst. Deres indslag varede godt 30 sekunder. Politikerne er endnu mindre glade. Lige fra toppen ned til bunden – ingen har følt trang til at ytre sig om den varme kartoffel. Sagen kunne gavne “de forkerte,” de “mørke, grumsede” og så videre and so forth. Derfor fortjener denne leder at blive citeret. (Stifter af Facebook-gruppe, der opfordrede til mord på Lars Vilks: – Svenskerne fik et fejlagtigt billede af muslimer.)
Journalisterne er ikke røde, de er blodrøde
Fordelingen svarer meget godt til min uvidenskabelige erindring om tilsvarende danske og svenske undersøgelser, svenske scorer endda en anelse rødere på denne. Jeg vil gætte det i høj grad er fulgt med akademiseringen af erhvervet efter 1970, nu man skal være cand.publ. for at oversætte et telegram og underskrive det Ritzau. De siger, det ikke kan mærkes på dem, og Erik Albæk siger endda det slet ikke passer, men så er han også fra Syddansk Universitet og var så rød i sin ungdom, at der går rygter om det endnu.
Professor Frank Aarebrot og Respons har foretatt et utvalg i sfæren til Mediebedriftenes Landsforening/Norsk Journalistlag, som viser at journalistenes politiske holdninger er noe helt annet enn hva folket de skriver for har.Mens Frp er Norges nest største parti, hadde ikke partiet fått én eneste kandidat på Stortinget dersom journalistene fikk bestemme. Ikke én.
Til sammenligning ville det ytterste venstrepartiet, Rødt, fått ni representanter. Heller ikke KrF har noen støtte blant journalistene, mens Sp ville fått én plass. Den helrøde dominansen blant journalistene blir enda mer iøynefallende, ved at Ap ville fått 72 representanter på «Journalistenes storting», mens regjeringspartneren SV ville fått 39 representanter.Dersom journalistene fikk bestemme, så ville altså Stortinget bestått av nesten tre fjerdedeler fra det rødgrønne-regjeringsalternativet, påplusset de ni representantene fra partiet Rødt.Journalisters drøm: Blodrødt Storting, Siv kommer ikke inn på Stortinget. Hvis det var opp til norske journalister
Mishra og gåden ‘De Renes Land’
Jeg har ingen som helst insiderviden om de trakasserier der førte til Mrutyuanjai Mishras afgang fra Trykkefrihedsselskabets bestyrelse. Jeg husker ham først og fremmest fra en fremragende kronik i Berlingske om Indiens blodige erfaringer under den muslimske invasion. Med baggrund i netop dette land skulle han have alle forudsætninger for at forstå netop den dynamik der gør problemet med den muslimske indvandring i Vesten til et umuligt problem at tackle: At der ingen måde er at udskille samfundsundergravende elementer fra ægte demokrater der aktivt samarbejder med deres nye værtsland. Om ikke andet skulle han have opsnappet en eller flere vigtige pointer fra bestyrelseskollegerne i Selskabet, pointer som han på sin blog på JP.dk uden fortsat tilknytning til den organisation der sætter så voldsomme følelser i kog hos nogen, måske endda kunne få ud til et større publikum.
Sådan er det imidlertid ikke gået. Blogindlæggene har udvist en besynderlig overfladiskhed, og lad her gå med den lidt pinlige form ‘åbent brev til Præsident Obama’. Værre er det der kan iagttages i dagens indlæg – en ubehjælpsom statisk betragtning af problemet med de farlige “jihadister og islamister” (og endnu en gang bliver ikke-“islamistisk” islam ikke nærmere defineret og eksemplificeret). Hvor mange er der mon? Formen hvor bloggeren causerer over denne gåde, minder en del om den øjeblikkeligt fastlagte mainstreamvinkling på sagerne om Nidal Malik Hasan og Faisal Shahzad i USA, hvor selve mysteriet om deres motiver bliver hele kernepunktet.
Man leder således forgæves hos Mishra efter perspektivering ud fra supremacistisk (dvs. herrefolks-) dogmatik, der umuliggør et moderat alternativ med fuldgyldigt belæg i tekster og traditioner. Et alternativ der kunne marginalisere hans “jihadister og islamister”. Der kommer derfor ingen fremlægning af den måske vigtigste problematik: At den store passive pakistanske befolkning reelt er enablers der ikke kan mobiliseres i handlekraftig moderat retning. Problemet gøres til at der “produceres” “jihadister og islamister”, men det nævnes ikke at dette er et envejsfænomen der er hardwired i islam. Mishra burde have reflekteret over det faktum at der ikke “produceres” militante moderate der på koranisk grundlag bekæmper “jihadisterne og islamisterne”. Han kunne passende have startet med at spørge sig om hvorfor delingen af Indien medførte dannelsen af et land hvis navn betyder “de renes land” – Pakistan. Hardwiringen ligger såmænd allerede i navnet. Man anbefales at læse Mishra i Berlingeren fra 2006, og gå let hen over bloggen på JP.
Med en kliche og i politisk korrekte vendinger siges det ofte af de fleste, der beskæftiger sig med Islam og islamisme, at ikke alle muslimer er islamister, og at der kun er få jihadister blandt muslimer. Det er da også svært at sætte tal på, og hverken forskere eller organisationer som Danmarks Statistik kan formentlig gøre det. Det er en politisk varm kartoffel. […]
Tilbage står fortsat spørgsmålet om, hvor mange der er ialt. Hvad med dem fra Mellemøsten? Og hvad med Home Grown Terrorists som Faisal Shahzad, der angiveligt placerede en bilbombe på Times Square? Han har slet ikke gået på koranskole men på en eliteskole i Vesten? Hvor mange tæller de, og hvad får dem til at blive terrorister? […] Mrutyuanjai Mishra: Hvor mange jihadister og islamister findes der?
Et bedre spørgsmål at stille ville være: Hvor mange muslimer kan ikke mobiliseres til “jihadisme og islamisme”, og hvordan udskiller vi dem? (LFPC)









