Menneskelig identitet i bunn og grunn har med ansiktet å gjøre. Mer enn logikk, arbeid og begjær – mer enn å være et politisk vesen, et arbeidende vesen eller et kreativt vesen – gjelder det å være et menneske, på den bredeste måten, å ha et fjes. Man legger merke til at Gud, i Bibelen, er Den som ikke viser Sitt ansikt, Den hvis ansikt ingen kan se: Han er Deus absconditus – den skjulte Guden, Guden som er ukjennelig av det menneskelig sinnet. En persons ansikt har med utseende å gjøre; det er hva et menneske ser når han eller hun ser på et annet menneske. Robert Redeker, Le Figaro 8 februar 2010 : Skjult fra synet, oversat af Bruce Bawer. (Foto: Redeker på Drop Inn i København, 2009.)
Teologi eller journalistik?
I betonsossen redaktør Helle Kleins tilfælde begge dele. Hun er også præsteviet. Man forstår af følgende, at det ikke er tonen hun harcellerer over, det er den danske elite overhovedet tillader hele befolkningen at diskutere fremmedpolitik. Og så kan hun ikke komme sig af forfærdelse over sine danske partifæller. Grunden til at denne slags svensk opinion er så triviel, så dårligt skrevet og svagt argumenteret, er at den er mentalt indavlet. Sveriges Klein’er beskyttes imod intellektuel konkurrence og kan prædike uforstyrret i deres åndelige indelukke i årtier. Sundström, der er blevet “samfundskommentator på TV 4, er imponerende uvidende men så meget desto mere skråsikker om sit emne, men det er i Kleins øjne kun en fordel, ikke mindst for deres fælles parti op til valget 19 september. Når man skriver dansk kultur som ”dansk kultur”, så er det fordi væmmelsen vælter ud af alle de præstelige porer i takt med at hendes eget land går uigenkaldeligt op i limningen. Hele denne øvelse går up på, at svenskere anses for så enfoldige, at retledende journalistik kan forhindre dem i at opdage, at 2001 valget i Danmark var en demokratisk opstand mod en forvildet elite. Denne opdagelse ville nemlig sende Sverige og Helle Kleins parti afted på den største kolbøtte i nyere tid. Den verdensfjerne, hovne holdning producerer tekster som denne:
…Jag läser Lena Sundströms bok om Danmark – ”Världens lyckligaste folk”.Den borde vara obligatorisk läsning för alla som funderar över hur Sverige ska undvika en danskifiering och vill förhindra att Sverigedemokraterna får lika stor makt som Dansk Folkeparti.Sundström ger inget självklart svar på hur det kunde gå som det gick i Danmark men hennes genomgång av förskjutningen . I det politiska offentliga sam talet de senaste decennierna är en varningsklocka. Mediernas roll är sorglig läsning. Inför valet 2001 då Socialdemokraterna röstades bort från regeringsmakten och Venstre bildade regering med stöd av Dansk Folkeparti dominerades pressen av artiklar om ”invandringsproblemet”. [..]
Lika bekymmersamt är de etablerade partiernas politiska piruetter. I början av 1990-talet skrev Socialdemokraterna ett partiprogram som hette ”Det nya århundradet”. Inget avsnitt handlade om flyktingar/invandrare. I programmet talas det om internationell solidaritet och om vikten av olikheter i ett samhälle. ”De fremmede” är inkluderade i samhället och ska ges samma rättigheter som infödda danskar.Nästa partiprogram skrevs 2004. Det döptes till ”Handen på hjärtat”. Där betonas vikten av att slåss mot intolerans och därmed öka förståelsen för dansk kultur, språk och historia.Striden mot intoleransen blir alltså nu en strid mot det icke-danska. Sundström noterar hur ord som ”danskhet”, ”dansk kultur” genomsyrar S-programmet. Helle Klein: Danska varningsklockor ringer starkt.
Hvis vi skriver at disse uansvarlige pampere og pludrepapegøjer kan være i færd med at sende fremtidens svenskere ud i blodbad, vil man nok synes det er lovlig sort. Tanken er imidlertid langtfra original eller min egen. En svensk officer med Balkanerfaringer skrev det f.eks. i Helle Kleins egen avis i 2008: Anders Lugn – Sveriges väg mot katastrof, 2008-06-30. Jeg betragter den fare som helt tænkelig. Den har historiske erfaringer på sin side og det er en simpel borgerpligt at opponere imod det. Og nu var vi lige ved at glemme det svenske etablissements ubestikkelige støtte Carsten Jensen i jerimiadekoret. Hvis nogen herefter trænger til at skylle efter med noget styrkende, kan de læse lektor Michael Böss: “Lige siden regeringsskiftet i 2001 har Politiken forsynet den internationale presse med »oplysninger« om den danske debat om muslimer og islamisme”:
Da jeg således forstår, at det bl.a. er medierne der er skyld i danskernes xenofobi, så må der være en enkelt løsning på det problem. De må simpelthen tage ved lære af Sverige og lade være med bringe reportager, informationer, analyser og interview, der frustrerer læserne. Så kommer integrationen garanteret til at lykkes, og så vil udlandets indtryk af Danmark samtidig blive forbedret. Dobbeltbonus ved lidt samfundsgavnlig selvcensur med andre ord. Og så selvfølgelig en tur i teatret!
Storbritannien: “Replacing traditional pride with inherited guilt”
Måske er dette nøglen til at forstå de mange historier om et kontrolbesat Storbritannien som jeg gerne poster her, måske er dette planen bag det ‘Homo Obediensis’ som jeg har fornemmet man forsøger at skabe derovre. Har der egentlig nogensinde været et større forræderi begået i et demokratisk land, end Labours vanvittige hensigter med import af stemmekvæg? Fremragende kommentar der bør læses i sin helhed (LFPC).
[…] Migration was intended specifically to alter the demographic and cultural pattern of the country: to produce by force majeure the changes in attitude that the Labour government saw itself as representing. Tony Blair’s “forces of conservatism” speech; his improbable presentation of Britain as a “young country”; the advocacy of a multicultural society which would have to reassess its own history, replacing traditional pride with inherited guilt: all of this could be facilitated by a large influx of migrants whose presence in the population would require the wholesale deconstruction of the country’s sense of its own identity.
This may all sound rather far-fetched now, but try to recall just how much hubris the New Labour tide brought with it in the beginning: the contempt for history and the Year Zero arrogance with which they set about “modernising” the nation’s institutions. It was, in this respect, a prime example of the new direction which Left-wing parties were forced to take in the wake of Marxism’s collapse. Having lost the great economic argument of the 20th century, the Left had to switch its focus to society itself: if humanity could not be transformed through the redistribution of wealth and the socialist command economy, then it would have to be transfigured by altering social relations. […] Janet Daley: Immigration: a plan to alter the nation’s soul
Sharias herredømme
Wafa Sultan: “No one can be a true Muslim and a true American simultaneously. Islam is both a religion and a state, and to be a true Muslim you must believe in Islam as both religion and state. A true Muslim does not acknowledge the U.S. Constitution, and his willingness to live under that constitution is, as far as he is concerned, nothing more than an unavoidable step on the way to the constitution’s replacement by Islamic Sharia law.”
– These two books will no doubt prove highly unpalatable, if not unacceptable, for many Americans. Nevertheless, they should demand serious attention. Both authors are intelligent, courageous observers who know what they’re talking about, and who speak out at their own personal risk. The United States is, and will remain, a welcoming land for immigrants, and any Muslim like Wafa Sultan or Nonie Darwish who wishes to live here and share our values should be made welcome. Those who seek to bring down our system, however, should not. The hard part, of course, is figuring out how to distinguish between the two categories. But we won’t be able to solve that problem until we address it honestly. City Journal anmelder: A God Who Hates: The Courageous Woman Who Inflamed the Muslim World Speaks Out Against the Evils of Islam,af Wafa Sultan Cruel og Usual Punishment: The Terrifying Global Implications of Islamic Law, af Nonie Darwish
Gennem Berlinernatten
Slentrende ARD film med Henryk Broder og Bildchefredaktør Kai Diekmann. Samtale ikke mindst om journalistik, Jyllands Posten, Rudi Dutschke, Joshka Fischer og politik i al almindelighed. Broder forklarer “jeg har altid været “links”. Undervejs møder de de tre tidligere tyske undenrigsministre Hans-Dietrich Genscher, Klaus Kinkel og Walter Scheel og Broder skifter hat nogle gange.(utekstet) Sendt 22 januar 2010.





