Dette er for liebhavere, men de vil til gengæld nyde den. Det er tretten år inden 9/11, 23 år inden Paul Simon synger The Sound of Silence på Ground Zero, det er 22 år inden Mark Steyn kommer til København, men den da 29-årige Steyn er en musikalsk interviewer der lever op til opgaven, man ser ham i enkelte billeder og stemmen er den samme, og så er der masser af god musik. I 60 erne havde jeg ikke øre for, hvor fin en sangskriver Simon er, man er ikke født med ører der er så¨gode, at de ikke kan blive bedre hen ad vejen.
‘Counterjihadister’ er vor tids antikommunister
Bruce Bawer er gammel nok til at huske, at ‘antikommunist’ var et skældsord, det var en langt mere fordømmende etiket end ‘kommunist’. Antikommunister var “uoplyste, tilbagestående, primitive bondeknolde” der tilmed var ‘konspitationsteoretikere’ og ‘ofre for hadefuld CIA propaganda’ uden at det nærmere forelå, hvori konspirationen mod kommunismens dokumenterede forbrydelser bestod. Venstrefløjen hadede George Orwell selv i Danmark helt op i 80 erne, de hadede Arthur Koestler for Mørke midt på Dagens og chikanerede ham ud af Paris, de hadede Bent Jensen i 1984 for Stalinismens fascination og danske venstreintellektuelle.
Alt er helt anderledes nu og alligevel ganske det samme, for ligesom kommunisterne tabte til virkeligheden, vil dagens chicke multikulturalister også tabe til den, det er kun et spørgsmål om tid som det var med Sovjet, der også havde en udløbsdato stemplet på ryggen. Selvom jeg ikke betragter mig som en ‘-ist’ eller medlem af en klub, så har jeg dog mødt måske hovedparten af dem der tegner den meget løse bevægelse, og det er ganske tydeligt at de er langt bedre inde i det de taler om, end dem der kritiserer dem.
Back in the day, anti-Communists had a similar problem. I’m old enough to recall the obloquy heaped upon them by bien pensant types – professors and high-toned journalists who considered active, vocal opposition to Communism the most lowbrow of pastimes. Yes, whereas today’s counter-counterjihadists act as if jihad is a figment of counterjihadists’ fevered imaginations, the anti-anti-Communists (a label they wore with pride) at least acknowledged – albeit in a bland, bored way – that Communism existed. Sometimes they even admitted that it wasn’t all that terrific.
But by focusing their animus on anti-Communism, and remaining all but silent about the evils of Communism itself – indeed, by insisting that the very application of words like “evil” to Communism (à la Ronald Reagan) was infantile and hyberbolic – they drove home the idea that overt anti-Communism was worse – by which they meant less intelligent, less sophisticated, less worldly – than Communism itself. Indeed, even as self-identified Communists in America and throughout the West held positions of trust in the academy, government, the arts, and elsewhere, anti-Communists came to be viewed as fanatical, paranoid conspiracy theorists who, in the phrase of the day, saw “a Communist under every bed.”
So it is today with Islam. The “counterjihadists” are the villains – the hysterics, the fools, who see a Muslim under every bed, with a bomb in his turban. Meanwhile the good guys are the counter-counterjihadists – the journalists, activists, and others who make a career of slamming Islam’s critics, whom they frequently represent (especially over here in Scandinavia) as “conspiracy theorists.”
For just as the anti-Communists of yesteryear were viewed not as sober, well-informed students of life behind the Iron Curtain but as obsessive, ignorant haters, we counterjihadists are viewed not as people who’ve read the Koran and studied Islamic societies and subcultures but as semi-literate morons and bigots – and, according to one particularly noxious meme that has spread far and wide in the last couple of years, mindless disciples of what our enemies caricature as the mad ramblings of Bat Ye’or. (Never do any of these mud-slingers ever try to explain why so many writers and scholars around the world – people with a variety of professional and personal backgrounds, and with long records of thinking for themselves and of observing the world with their own eyes – all chose, apparently more or less at once, to become, supposedly, disciples of the same person.)Notes on ‘Counterjihad’
Danmark er det nye Norge
Jeg har nylig fått beskjed fra to lesere/bekjente som beskriver deres møte med henholdsvis Island og Færøyene. Det som møter dem gjør inntrykk, de tar det til seg. Det vekker en lengsel og et savn. Island og Færøyene har noe Norge har mistet, ikke har klart å holde fast på.
Jeg har det på samme måte med Danmark. For hvert år synker vi litt dypere i det danske. Danskene har klart å holde fast i hvem de er. Nordmenn har fått beskjed om å la det være. Derfor sier jeg: Danmark er det nye Norge. Det går an å lære, ta til seg, kjenne etter hva som er galt med dagens utvikling. Det trenger slett ikke være slik.
– Du skal bare bli ved, sier danskene. Det gjelder enten man tilhører den ene eller andre fløy, om man står i folkekirken eller ikke. Danskene er dansker. Hva skulle de ellers være? Folk holder automatisk fast i det som gir dem identitet, karakter og gir mening til tilværelsen. Holder den på plass. Til det har vi historien. Danmark er full av historie. Bare i Jylland er det 600 borger og festninger.
Møte med det konkrete
Når man går i disse slott blir man fylt av historiens strøm; rommene puster fortsatt av levd liv. Menneskene som bodde der hadde betydning også for vårt land: Kongeriket Danmark og Norge står det på en tavle på Klausholm slott i Midt-Jylland, som oppfordrer og forplikter de brave menn på å støtte kongen. En gang var vi sammen. Her bodde norske geheimråd Huitfeldt, hvis datter omkom i en rideulykke bare 20 år gammel. Det står et monument over henne oppe på ridebanen.
Slottet bærer sterkt preg av at Den nye verden var oppdaget. I et rom er Amerika og dets oppdagelser tegnet inn i samme verden med Klausholm som sentrum. Både farven og streken er den samme som et gulvur som har tilhørt vår familie. Det står 1776 på klokken, samme tid som Klausholm ble bygget. Det var omreisende kunstnere som utsmykket bondehjemmene i Norge som slott på Jylland. Likheten er helt slående.
Skjønnhet betar. Jeg kan ikke noe for det, men ornamenteringen av alt, fra en støpejernsovn til gipsstukkatur og gobeliner til en utelampe, har en en estetisk form som får meg til å føle meg hjemme. De gjorde verden vakrere. Vi stripper den ned til det enkle. Det aller enkleste. Som om vi ønsker å gjøre oss selv overflødige.
Mennesker kan ikke leve uten skjønnhet.
Fortsæt med at læse “Paul Simon Documentary 1988 by Mark Steyn”





