Mellem jul og nytår vil himlen over Tivoli stå oplyst af et imponerende festfyrværkeri, når Tivoli for ottende gang afholder Fyrværkerifestival.I dagene 26. – 29. december 2012 vil hver dag have sit eget farvetema. Hele festivalen afsluttes den 30. december 2012 med et nytårstema, hvor der vil være knald på farver og effekter.

Et sansebombardement bestående af lys, vand, røg, ild og laserlys, til Tchaikovskys musik fra balletten Nøddeknækkeren.Showet varer cirka 11 minutter. Tivoli. (Se i 1080 p HD, nøjes evt. med sidste tredjedel af begge)

Fotografier er som en dagbog, man kan skabe et skelet over ‘hvor’ og ‘hvornår’ ud fra dem og slå op i dem senere. Nogle gange er de som musik, de kan føre en årtier tilbage og få en til at huske ting i situationen, der ikke engang er med på billedet. Det er særlig tydeligt med meget gamle billeder. Det tog mig en eftermiddag at kigge arkiverne fra 2012 igennem, tusindvis af billeder, og jeg tænkte: “Er et år virkelig så langt, at man kan nå så meget, billeder fra hver eneste dag?” Fire Sveriges-rejser, Jylland, Tyskland, Belgien plus det løse. Jeg har ulyst til at rejse, jeg kunne være holdt op som 23-årig og alligevel have set mere end de fleste, men et døgn inde i en ny rejse, bliver jeg grebet af det alligevel.

Der er grundlæggende tre slags. De private, de der har mere almen interesse, men af en eller flere grund ikke kan publiceres (endnu), og så de der kan. Af dem er der et lille bitte nedslag her, nogle ‘kardinalpunkter’, som min gamle historielærer ville sige. Dagligdagens billeder har jeg udeladt, folkeliv, natur, museer, kirker, kunst osv. Vældig mange kontroversielle personer, kan man sige, men jeg har da også fotograferet helt upåfaldende main-stream motiver som Jelved, Thorning, Johanne Schmidt Nielsen, Abu Laban og Abdul Wahid Petersen, jeg gør ingen forskel på folk, hvis de altså ikke går til angreb på mig, så bliver de ikke fotograferet mere. Med et kamera i hånden, kan man vælge sine animositeter helt fra, og det er helt befriende af og til. Fotografier kræver nogle gange, at man er fræk, og nogle gange at man er taktfuld og diskret, af og til begge dele på samme tid. Ellers kommer man ikke med til frokost, med back-stage eller på hotelværelset, hvor de mere spændende billeder findes. Det er en tillidssag, og jeg har næsten aldrig kvajet mig.

Tanken dukker på, hvor længe det skal fortsætte endnu, når endnu et déjà vu-lyn slår ned, men det slutter sikkert ligesom det begyndte: pludseligt og tilfældigt. ‘Bang’! så foreligger der en ny situation. Måske er der ikke så meget mere at udrette på området. Tiden for forebyggelse er forpasset, vi er i skadebegrænsningens tid, selvom ikke alle har opdaget det. Jeg er ikke problemløser, og da slet ikke til problemer, som et mindretal har installeret hen over hovedet på mig. Mit medejerskab kan ligge på en lillefingernegl, og problemskaberne skal bare glæde sig over, at jeg stadig er overbevist demokrat. De vil komme til at skabe folk, der er mindre overbeviste demokrater.

Der er sket meget siden 2004, da der næppe var to tusinde blogs, årevis inden avisblogs. Nu er der millioner. Men så længe der strømmer tekster ind fra venlige, uvurderlige skribenter, fotos og video ind fra mig, og en enkelt selvproduceret, prosaisk raptus i ny og næ, slutter det ikke, og næste år tegner til at blive endnu mere begivenhedsrigt end dette. Godt nytår læsere, kommentatorer, bidragydere og venner og på gensyn i 2013.

Fotos viser nogenlunde kronologisk bla.: Lars Vilks, Hans Rustad, Sam Solomon, Michael Pihl, Kasper Støvring, Lars Løkke Rasmussen, Ralf Pittelkow, Lars Hedegaard, Bent Jensen, Jesper Langballe, Søren Krarup, Jørgen Kieler, Helle Merete Brix, Bertel Haarder, Karen Jespersen, Olga Romanova, Mikael Jalving, Uwe Max Jensen, Theodore Dalrymple, Naser Khader, Kareem Amer, Jakob Mchangama, Tommy Robinson, Mark Steyn, Alain Wagner, Muhammed Tahrir ul-Qadri, Geert Wilders, Paul Belien, Bjørn Larsen, Henrik Ræder Clausen, Henrik Gade Jensen, Bernt Johan Collet, Henrik Dahl, Linda Maria Koldau, Kim Møller, Farshad Kholghi, Jaleh Tavakoli, Pia Kjærsgaard og Massoud Fouroozandeh. (klik fotos f. helskærm.)

Læs mere »

Ingen kender antallet voksne analfabeter i Norge

men der fyldes 1000 nye på om året. Hvad Sverige fylder på om året, må være mindst det tidobbelte, og hvor mange der allerede findes i landet, tør jeg ikke tænke på. Der er næppe officielle tal på det.

Akam Mahmud er 50 år. Han kan knapt lese eller skrive. Antall analfabeter i Norge øker med 1000 – hvert år. Det rare er at ingen vet hvor mange analfabeter som lever i Norge. 20 år er gått siden første gang en norsk regjering bestemte seg for å kartlegge innvandreres medbrakte kompetanse, slik at de skulle få norskopplæring tilpasset sitt nivå. Det oppdaget Aftenposten da vi gjennomgikk de siste 20 årenes 23 handlingsplaner for bedre integrering. Voksen, men må leses for

Charlie Hebdo to publish comic book life of Muhammad

“Charlie Hebdo to publish comic book life of Prophet Mohammed,” from AFP, December 30:

A French weekly known for publishing cartoons of the Prophet Mohammed to the ire of conservative Muslims said Sunday it plans to release a comic book biography of Islam’s founder that will be researched and educational. Satirical newspaper Charlie Hebdo has on several occasions depicted Islam’s prophet in an effort to defend free speech and defy the anger of Muslims who believe depicting Mohammed is sacrilegious.

“It is a biography authorized by Islam since it was edited by Muslims,” said Charlie Hebdo’s publisher and the comic’s illustrator, who goes by the name Charb. Jihad Watch

23% af asylsøgerne til Canada er fra Europa

De åbne kasser trækker. Af de 39.800 der har søgt asyl i Sverige i år, er over 6000 europæere. Det er det dobbelte af samlige asylsøgninger i Danmark 2011. Det danske 2012 tal er som bekendt steget med 2000 takket være Thorning, Vestager og Søvndal – eller hvad hen nu hedder pt. Når man ikke har TV, kan det heldigvis knibe med at følge med i dansk indenrigspolitik, der takket være EU mest handler om ‘signaler’ og moralske emner som sukker, tobak og homoægteskaber. Når ‘ansvarlige politikere’ ikke længere vil have ansvar, forsvinder store dele af den resterende interesse for dem. Hvad de fleste ministre hedder, har jeg ingen anelse om.

Tekstet uddrag af interviewet, der var her forleden. PVV er nu Hollands største parti. “Freedom Is Worth It”.

»Eliten ignorerer og undervurderer ‘white flight’ i London«

That the city is no longer majority ‘white British’ is a remarkable development. A couple of weeks ago it was announced that London no longer contained a majority from the UK’s main ethnic group, known in the demographers’ jargon as the “White British”. London is arguably the first great western capital city to pass this landmark, though that depends on where you draw the boundaries around Washington and on excluding Brussels as a special case because it is an “embassy capital”. [..]

Two days later I met a senior official from Mr Johnson’s Greater London Authority who, asked about the data, said: “What’s the fuss?” This studied indifference of London’s political and media elite appears to be in sharp contrast to the feelings of many of the white British people who live in less salubrious parts of the city. For it is important to understand that the proportion of white British Londoners fell so dramatically – from 60 per cent in 2001 to 44.9 per cent in 2011 – not only because of high levels of immigration but also thanks to a mass exodus of white Britons. Over the decade between the 2001 and 2011 censuses, the number of white British Londoners fell by more than 600,000 (17 per cent). That is about three times the fall over the previous census period, 1991 to 2001.

“Most of the leading academic geographers did not expect London to become a majority minority city for another 20 or 30 years – they underestimated the extent to which white British people have opted to leave an increasingly diverse London,” says Eric Kaufmann, an academic at Birkbeck College who is leading a project on “white flight” at Demos, the think-tank I lead.

Does white flight always have to be the other side of the coin of large-scale immigration? It is a remarkably understudied phenomenon. This is perhaps because it is based on a notion of group identities and affinities that most liberal academics do not feel or understand and tend to stigmatise as “racist,” at least when expressed by white people. But one of the interesting things about white flight is that it has continued, and in the case of London apparently increased, at a time when racist attitudes have been in sharp decline. Some of the blame for this must lie with a modern political mind – of both left and rightwingers – that has failed to understand some quite normal human feelings about rapid change and the unfamiliar.

So noisily have London’s political leaders been celebrating the diversity of their multiracial city that they have forgotten to see what is happening under their noses. If you walk around the city centre you see racially mixed pavements, shops, buses, tubes and even workplaces. But there is also a great deal of what the Americans call “sundown segregation”: if you followed people home you would find yourself in some of the most ethnically segregated places in Britain. In large parts of the city, white British people who can move are doing so: already less than one-third of the population is white British in Tower Hamlets, Harrow, Ealing, Brent and Newham. [..] London’s ‘white flight’ deserves attention, Financial Times log in.

The artist, known only as Rosato, has been placing burkas on statues throughout Germany and photographing them to protest against Islam’s oppression of women (endnu en video)

ISLAMISMEN findes i adskillige udgaver, ligesom islam som bekendt slet ikke er en enhedsreligion. Men islamisterne er aldeles enige om en enkelt ting, og det er den klippefaste grund under sharia: Kvinder skal spærres inde. I haremmer, burkaer, chadorer, niqaber, lange ærmer, sorte handsker, klodsede sko, tonede ruder, uformelige frakker i smeltende hede ved højlys dag. En anstændig kvinde sidder i fængsel. Kvinder har ikke ret til at bestemme over sig selv; kvinder tilhører mænd. Dét er alle islamisterne helt og aldeles rørende enige om, uanset om de har andre meningsforskelle. Og dét udgør den forfærdeligste ulykke for deres egne samfund. E R kvinder indespærrede og retsløse, betyder det, at alle mennesker – mænd som kvinder – vokser op med en i princippet mindreårig, komplet uuddannet og blankt uvidende person som deres første væsentlige voksne. Så alle børn har en begrundet foragt for deres mor. For piger betyder det, at de lærer at foragte sig selv og vise aggression over for kønsfæller. Men endnu langt værre er, hvad systemet gør ved drenge. Drenge, der vokser op til at foragte deres egen mor og anse sig selv som ufejlbarlige, bliver afstumpede og farlige for både sig selv og andre. Hvorfor gøre sig umage med skolen, livet, jobbet eller lovlydigheden, hvis man allerede er en gud?…Hvis man begynder med at sætte sin mor bag tremmer, ender det galt. – Fra Ledende artikel: Islamistisk internationale, Weekendavisen, 28.12.2012 (ikke online)

Der er andre kunstneriske protester. Kunstneren Mehdi-Georges Lahlou bor heldigvis for ham ikke længere i Mellemøsten. SE også hans Stupidité contrôlée II, der ikke kan indlejres.

En minister går til bekendelse
Af Torben Hansen

Den 27. december 2012 var en mindeværdig dag. En af regeringens tunge politikere, beskæftigelsesminister Mette Frederiksen kom på skærmen og erklærede: “Jeg kan jo ikke trylle!” Emnet var arbejdsløshed, og her har venstrefløjens politikere i mange år lovet at “skabe flere jobs”. Staten besidder guddommelig skaberkraft, og RAF-regeringen har store planer for at ændre samfundet – naturligvis til det bedre. Men her er en minister ramlet ind i de faktiske forhold i jernindustrien.

Mette Frederiksen er blevet kaldt “skrigeskinke”. Betegnelsen er uretfærdig. Efter valget i 2011 fik hun jordforbindelse og har eksempelvis opfordret borgerne til at udvise skepsis overfor staten. Mamma mia! Nu erkender hun så, at arbejdspladser ikke skabes per dekret.

Øjensynligt findes der i og bag regeringen andre erfaringsramte voksne (som Bjarne Corydon og Mathias Tesfaye). Vil det lykkes dem at udmanøvrere den postfaktuelle tøsebande – eller i det mindste nedtone dens absurde budskaber!

Krise i kliken

Eva Hamilton, VD för Sveriges Television, kunde berätta om hur utmaningarna sett ut inifrån. Hon talade bland annat om hur frågor om migration och integration, liksom Sverigedemokraterna som parti, väckt en hel del diskussion i journalistkretsar under året. Hon hade också synpunkter på hur regeringens dominerande parti, Moderaterna, haft svårt att få ens de egna ministrarna att enas kring framtidens politik för publicservicebolagen.

Journalisten och författaren Lena Sundström, just nu tjänstledig från TV4, är djupt engagerad i just frågor om migration och främlingsfientlighet. Hon kritiserade hur inte minst SvT agerat i de frågorna under året. Och hon hade också synpunkter på hur granskade makthavare agerade utifrån olika djurs beteende: papegojor, pudlar, pitbulls – och strutsen.Mediernas årskrönika 2012

‘Når krybben er tom’, bides hestene, når opinionspresset fra SD og tilhængere øger, skændes journalisterne. De burde være ligeglade, men de er socialdemokrater, der er ved at blive overhalet indenom og Miljöpartister i renholdningsbranchen. Det samme vil vi se ske i partierne, man ser det med jævne mellemrum: sprækker i muren og afhopninger. De er ved at blive bløde i knæene, men det er en lang bevægelse af få dem helt på knæ og indrømme, at de tog fejl hele tiden. Noget er i gang, der ikke lader sig styre, men der er så meget, der er blevet ustyrligt i Sverige. En dæmning vil briste, betonen krakellerer, hvornår vandmasserne vælter frem, er selvfølgeligt umuligt at sige, men det varer ikke så længe, som det har gjort.

Av Peder Jensen alias Fjordman

En kortere kronikk basert på boken En norsk tragedie er tidligere blitt publisert av Jensen hos avisen Fædrelandsvennen i Norge.

Det er utkommet en del bøker om Breiviksaken allerede og flere vil det bli, inkludert min egen Witness to Madness, som bør være i sirkulasjon våren 2013. Få mennesker orker å lese alle disse. Vanlige folk er sikkert lei av Breivik, hans plastisk opererte nese, selvkonstruerte Knights Templar-medaljer, grenseløse sadisme og klager på manglende fuktighetskrem.

Jeg vurderte selv hvilke norske bøker jeg skulle bruke tid og penger på og bladde igjennom flere av dem, blant annet Kjetil Stormarks spekulative utgivelse Massemorderens private e-poster. Hele denne boken er basert på lovbrudd og hacket materiale fra flere epostkontoer der Breivik i mange år skal ha kommunisert med et stort antall personer som ikke har gjort noe kriminelt. Det hevdes at disse er blitt anonymisert, men bare ved å bla igjennom kunne jeg se flere tilfeller av at private epostadresser og vesentlige opplysninger likevel var blitt publisert.

På tross av denne smakløse og lovstridige oppførselen har ikke herr Stormark oppnådd særlig annet enn å vise at Breivik var en ganske dårlig skribent som skrev kjedelige eposter. Jeg kjøpte heller ikke Øyvind Strømmens bok Det mørke nettet, som ved hurtig gjennomlesning dessverre fremsto som akkurat like endimensjonal som man kunne frykte.

Valget falt til slutt på Aage Storm Borchgrevinks utgivelse En norsk tragedie – Anders Behring Breivik og veiene til Utøya. Denne er av noen blitt beskyldt for å dikte litt for mye mellom linjene, slik at enkelte passasjer har mer form av skjønnlitteratur enn av fakta.

Bokas klart største svakhet er imidlertid dens politiske sider. Forfatterens omtale av personer som meg eller Hans Rustad fra Document.no skiller seg ikke i vesentlig grad fra det Øyvind Strømmen eller Lars Gule presterer, men han fokuserer heldigvis mindre ensidig på dette.

Borchgrevink nevner riktignok kort at den unge Arbeiderparti-mannen Einar Gerhardsen troppet opp utenfor avisen Aftenpostens lokaler i Oslo og truet redaksjonen med dynamitt.1 Han ble tiltalt og dømt for forholdet. Likevel forhindret ikke slike grove voldstrusler ham fra å bli statsminister seinere, faktisk den statsministeren som satt lengst ved makten i Norge på 1900-tallet. Voldsretorikk er tydeligvis mer akseptabelt fra noen grupper enn det er fra andre.

Gerhardsen var aktiv allerede under Arbeiderpartiets kommunistiske epoke på 1920-tallet. I likhet med resten av partiets ledelse forlot han til slutt den revolusjonære linjen og ble demokratisk sosialist. Hans kone Werna Gerhardsen hadde likevel et komplisert forhold til kjente KGB-agenter fra det kommunistiske diktaturet Sovjetunionen under Den kalde krigen.

Borchgrevink inntar jevnt over et ståsted der sosialdemokratene og deres politikk presenteres som god og uproblematisk. Han bruker nesten ingen plass på å vurdere om muslimsk innvandring kan utgjøre et reelt problem eller om godt organiserte krefter som Det muslimske brorskapet promoterer sharialover også i Europa, slik blant annet den modige irakiskfødte dissidenten Walid al-Kubaisi har påvist. Borchgrevink avfeier alle slike tanker som “vrangforestillinger”, et medisinsk uttrykk han konkret bruker om dette på side 166.

Det som likevel gjør boka verdt å lese, tross slike ganske betydelige svakheter, er den kontroversielle informasjonen han presenterer om Breiviks familieforhold og oppvekst.

Forfatteren mener å se direkte spor av ABBs barndomstraumer i noen av de mørkeste delene av kompendiet, og dermed indirekte i Breiviks forbrytelser. Han legger vekt på at ingen enkeltfaktor aleine skapte massemorderen, heller ikke en traumatisk barndom med mulig mishandling. Men dette er likevel en stor bit som må bli tatt med i det endelige puslespillet.

ABBs mor Wenche hadde hatt en “ekstremt vanskelig oppvekst”.2 Hennes egen mor fikk polio mens hun var gravid med Wenche og endte opp i en rullestol, noe hun angivelig seinere klandret datteren for. Faren hennes døde da hun var liten, mens moren gradvis utviklet en psykisk lidelse i form av paranoide forestillinger.

Anders Behring Breivik vokste altså opp i en atmosfære av psykiske lidelser og mental ustabilitet som gikk flere generasjoner tilbake og kan muligens selv ha vært genetisk disponert for slike lidelser. Hans mor “kunne fremstå nærmest som overgriper i forholdet til den lille sønnen, men var i et annet perspektiv selv offer”.3

Psykiske lidelser er dessverre fremdeles mer tabubelagte enn fysiske sykdommer, selv om situasjonen er litt bedre nå enn den var tidligere. Mange mennesker vil frykte å få en sykdom i hodet mer enn en sykdom i nyrene, men hos Breivik synes frykten for mentale lidelser å være uvanlig sterk. Skyldes hans enorme frykt for å bli sett på som “gal”, noe han betrakter som “en skjebne verre enn døden”,4 at han har hatt sinnslidelser tett på seg i sin nærmeste familie?

ABBs mor hevdet i sin sykehistorie at hun opprinnelig ønsket abort da hun var gravid på grunn av problemer i ekteskapet, men hun klarte ikke å bestemme seg for å søke innen tidsfristen. Allerede under svangerskapet oppfattet hun fosteret som kom til å bli Anders Behring Breivik som et vanskelig barn som sparket til henne, nesten bevisst og ondsinnet.5

På tross av dette opplevde hun det som provoserende at barnets far, Jens, var til stede under fødselen fordi “Anders var hennes!” Hun sluttet dessuten å amme sønnen da han var ti måneder gammel fordi hun oppfattet babyens suging som så aggressiv at den ødela henne.

Borchgrevink antyder at ABBs mor helt fra han var født, og kanskje til og med før han var født, oppfattet den lille gutten som en voksen person med onde hensikter, “en slags manipulerende og usårbar skurk”. Noen tiår seinere ble han faktisk en skurk, men det er diskutabelt om han var født slik.

Overfor saksbehandleren hun snakket med på sosialkontoret ga moren Wenche uttrykk for at hun ønsket “å bli kvitt” Anders. Det er uklart om hun med dette mente at han burde adopteres bort eller forsvinne på annet vis. Hun innrømmet til dels selv at hun ikke taklet sin sønn. Likevel motsatte hun seg flere forsøk på ekstern hjelp, og motsatte seg dessuten å gi fra seg den påstått onde sønnen som hun ville bli kvitt da barnets far omsider søkte foreldreretten.

Borchgrevink påpeker, som andre også ha gjort, at selv om Breivik i manifestet tar avstand fra nazister så hyllet han flere ganger kjente nynazister under rettssaken og etterpå. Først og fremst er kompendiet etter hans syn en dypt personlig tekst som i praksis kan betraktes som et angrep på personene rundt ham og en slags hevn for hans oppvekst og liv. Breivik antyder direkte i det såkalte manifestet at barn bør bli fjernet fra deres mødre allerede ved fødselen av.

Dette er lettvint blitt avskrevet av massemediene som “anti-feminisme”, noe som er nok et utslag av intellektuell latskap og uærlighet. De som ikke er feminister vil typisk heller at man skal bevare tradisjonelle kjønnsroller og at kvinner dermed i størst mulig grad skal være hjemme med barna når disse er små. Tanken om å ta barna fra mødrene på generell basis har en viss marxistisk forankring, men normalt sett ikke i så utpreget grad som hos Breivik.

Derimot gir dette bisarre forslaget mening dersom man ser det i sammenheng med Breiviks egen traumatiske oppvekst med sin svært ustabile mor. Forslaget i manifestet er derfor dypt personlig. ABB har ironisk nok adoptert ett av venstresidens slagord, nemlig at det personlige er politisk. Til en viss grad vurdere alle mennesker verden ut ifra sine personlige erfaringer, men dette skjer i uvanlig høy grad med en ekstrem narsissist som Anders Behring Breivik.

Boken En norsk tragedie kommenterer det påfallende sterke ønsket om å fjerne kvinner fullstendig, med fødefabrikker, outsourcing av reproduksjon til kvinner i den tredje verden eller bruk av kunstig livmor, samt totalitær kontroll av et statlig Vokterråd over oppveksten til alle barn som fødes. Borchgrevink indikerer korrekt at dette skiller seg betydelig fra vanlig konservativ kritikk av radikal feminisme. Faktisk gikk selv ikke brutale totalitære bevegelser som kommunistene eller nazistene vanligvis så langt i praksis, selv om de kom nærmest dette.

Forfatteren påpeker at Breivik i sitt kompendium/manifest “ønsket å bli kvitt mor fullstendig. Kanskje er det dette prosjektet som er det sentrale i uavhengighetserklæringen hans”.6 Breivik hevdet selv at hans egen mor er den eneste personen som kan gjøre ham emosjonelt ustabil.

De sakkyndige psykiaterne Husby og Sørheim relaterte Breiviks besynderlige beskrivelser av seg selv som en robot eller maskin til en tilstand kjent som aleksitymi, en manglende evne til å gjenkjenne eller beskrive egne følelser. Borchgrevink argumenterer for at dette kanskje er Breiviks “mest karakteristiske trekk (eller symptom), og har preget ham siden barndommen”.7

På et visst plan har ABB følelser, men disse ser ut til å knytte seg primært til narsissisten Breiviks grandiose selvbilde og angivelige krenkelser av dette. I slike tilfeller kan han bli sint og klage på karakterdrap, eller gråte i retten når han ser sin egen banale propagandafilm.

Borchgrevink kommenterer at i følge fagpersonale som observerte ham da hadde Anders allerede som treåring vansker med å uttrykke følelser, selv om hans språkferdigheter ellers var normale. Han spør seg om dette skyldtes en genetisk betinget forstyrrelse i hjernas utvikling eller en emosjonell skade som følge av en form for mishandling fra hans mentalt ustabile mor.

Han beskriver hvordan Breivik i løpet av rettssaken enkelte ganger kunne fremvise verbale ferdigheter og noe som ligner humor, men samtidig kom hans paranoide trekk tydelig frem gjentatte ganger, noe rettspsykiaterne innrømmet. Dessuten var Breiviks åpenbare og sterke narsissisme “konstant, umodifiserbar og fullstendig utenfor kontroll av hans intelligens”.8

Selv erfarne jurister satt med blanke øyne og en tåre i øyekroken da de grufulle detaljene fra dobbeltangrepene ble gjenfortalt av overlevende og etterforskere i rettslokalene. “Bare Breivik satt rolig, tilsynelatende uberørt i sitt radikale utenforskap. En fremmed på jorden” 9, som Borchgrevink beskriver ham. Med langsomme bevegelser fylte han glasset med vann fra muggen foran seg og førte det til leppene, uttrykksløs, fjern i blikket og mentalt sett et helt annet sted. De følelsesmessige reaksjonene til hans ofre affiserte ikke Breivik det minste, men han kviknet fort til og spisset ørene når de tekniske detaljene av hans massakre ble omtalt.

Ett av de spørsmålene som hittil er blitt overraskende lite kritisk belyst er hvorvidt det er sannsynlig at en så eksepsjonelt selvsentrert person som Anders Behring Breivik overhodet er i stand til å “ofre seg for en større sak”, slik han hevder at han ville. Både de som mener han er sinnssyk og de som hevder at han er strafferettslig tilregnelig har stort sett alle kommentert hans ekstreme narsissisme pluss utviklede voldsfantasier og sadistiske personlighetstrekk.

Det er liten tvil om at Breivik er en mann som mangler empati og bryr seg lite eller ingenting om andre mennesker enn ham selv. Men hvis han ikke bryr seg om andre personer eller noe som er større enn hans egen navle, hvorfor skulle han da “ofre seg” for andre personer og bli “martyr” for sitt folk? Dette er svært selvmotsigende og gir ikke logisk mening. Hvis man ikke bryr seg om andre mennesker ofrer man heller ikke sitt liv for andre mennesker.

Forfatter Aage Storm Borchgrevink analyserte Breiviks mentalitet fra ulike innfallsvinkler og leste igjennom hele hans kompendium/manifest flere ganger. Han konkluderte gradvis med at mannen er mytoman og utviser klare tegn på pseudologia fantastica, eller patologiske løgner. Noen ganger dikter han kort og godt opp ting som ikke finnes, andre ganger overdriver han voldsomt, slik at mindre begivenheter som har hendt ham plutselig får en enorm betydning:

“Etter hvert syntes jeg at kompendiet egentlig bare ga mening hvis man leste det som en respons på erfaringer og konflikter i hans eget liv, særlig barndommen. 1300 år med konflikt mellom Vesten og islam fremsto som en dekkhistorie, og rettssaken bekreftet inntrykket. Han redegjorde famlende og uengasjert for det politiske og historiske, men kviknet til så snart det var snakk om terrorisme. Radikaliseringen hans fremsto som utslag av hans pseudologia fantastica: beretninger om fiktive konfrontasjoner med muslimer ispedd rene bagateller. Barndommen ville han derimot ikke snakke om”.10

Borchgrevink nevner motforestillingene mot å snakke om familieforholdene til Breivik generelt og moren spesielt. Det ble kort antydet av blant annet statskringkasteren NRK at det kunne finnes en historie av psykiske lidelser, og ved en anledning til og med at Breivik kunne ha vært eksponert for noe av seksuell natur i barndommen.11 Disse temaene ble det imidlertid hurtig lagt lokk på igjen. Massemediene sa ikke noe mer om dette før eller under rettssaken.

Man kan spørre seg om tausheten hadde vært like øredøvende dersom det var faren som var blitt beskyldt for å ha begått overgrep, kanskje av seksuell natur. Personlig tviler jeg på det.

Offentligheten ble kun gjort oppmerksom på disse problemstillingene i større bredde etter at rettssaken mot Breivik var avsluttet og det var klart at ingen av partene ville anke dommen.

Borchgrevink fremhever at det isolert sett kan sees på som positivt at samfunnet forsøker å beskytte enkeltmennesker selv etter en slik forferdelig ugjerning. Likevel må dette hensynet veies mot offentlighetens rett til å få mest mulig klarhet om saken og om hvorfor denne bestemte personen begikk slike grusomheter. Hovedpoenget er etter forfatterens mening ikke å henge ut moren, men å spørre hvorfor ikke hun fikk mer hjelp fra barnevernet eller andre.12

Breiviks angrep hadde skremmende mange dødsofre, og dessuten overlevende med fysiske eller mentale skader. Hver og en av disse har igjen mange slektninger og venner. Samlet sett er det svært mange mennesker som er blitt sterkt berørt av Breiviks ugjerninger. Borchgrevink argumenterer overbevisende for at interessene til alle disse tallrike menneskene samlet sett bør oppveie interessene en enkelt person, massemorderens mor, måtte ha i å holde deler av deres felles privatliv skjult. Mange borgere vil nok være enig i en slik konklusjon.

Avisen VG publiserte rapportene til begge parene av rettspsykiatere på internett, noe som var ulovlig siden disse skulle være unntatt offentlighet.13 VG la ut nesten hele den første rapporten som konkluderte med at Breivik er sinnssyk, men med ett svært viktig unntak: De sladdet ut noen sider i teksten som omhandlet Breiviks interne familieforhold, spesielt den grove omsorgssvikten til hans mor, som i alle fall grenset til regelrett mishandling.

Det er mulig at dette var gjort i god hensikt, men det bygget samtidig opp under konklusjonen som VGs redaksjon meget aggressivt presset på for å få, nemlig at Breivik er tilregnelig.

Enten man liker det eller ikke så er det relevant å spørre om oppveksten til en person som har begått det verste massemordet i moderne nordisk historie. De første rettspsykiaterne konkluderte med at ABB lider av paranoid schizofreni. Dette kan sikkert bestrides. Det er mye vi ikke vet om denne sykdommen. Det finnes til og med de som hevder at det vi i dag betegner som schizofreni egentlig dreier seg om flere forskjellige, beslektede sykdommer.

Det finnes derimot en del forskning som antyder at slike sinnslidelser ofte har en betydelig arvelig komponent, enten man ser på gener eller miljø eller begge deler. Det er en markant økt risiko for at du kan lide av slikt dersom andre nære slektninger har en lignende lidelse.

I tilfellet Anders Behring Breivik er det etter rettssaken blitt kjent at minst to nære slektninger i direkte linje, hans mor og hans mormor, har vært plaget av store mentale problemer, samt at ABBs mor kan ha utsatt ham for mental og kanskje fysisk mishandling under de aller mest følsomme oppvekstårene som barn. Uavhengig av om man liker det eller ikke er dette informasjon som var og er av vesentlig interesse for å vurdere hans sinnstilstand. Det kan ikke bare ignoreres eller feies under teppet, men det var nettopp dette norske massemedier gjorde inntil rettssaken var avsluttet.

Læs mere »

Efter at have hørt mig gennem flere forargede reportager på Sveriges Radio om disse våbenliderlige amerikanere, fik jeg trang til at få nogle tal på liderligheden. Amerikanerne er rigtig nok velbevæbnede med næsten ét lovligt våben pr person i landet fra spædbarn til plejehjem. I Sverige er det ‘kun’ hver 3. svensker, der har et lovligt våben, nemlig to millioner våben fordelt på 628 000 ejere.

Noget af et hjemmeværn, de kan stable på benene. Jeg kan ikke se andet end en nuanceforskel, og iøvrigt er det sjældent de lovlige våben bruges til noget kriminelt. Peter Mangs i Malmø var en undtagelse med sin lovlige Glock. Han kan ikke have være screenet psykologisk forinden han fik den med så besyndelig en opførsel og livsbane.

Der skulle være cirka 40.000 illegale våben i Sverige, og de bliver flittigt brugt, som enhver kan se i aviserne. Hvis guncontrol er så vigtigt i USA for SR, så kan det vel ikke være meningen, at hver 3. civile svensker i givet fald kan udstyres med et lovligt våben. Når SR ikke laver en reportage om det, må det skyldes det gamle, svenske, journalistiske princip: Problemer er bedst, når de foregår på den anden side af jorden, eller i det mindste i Danmark.

Et skoleskyderi eller en Breivik-massakre, der har mange psykologiske ligheder med skoleskyderier, kan ske i Sverige når som helst. Med så mange våben i omløb, er det snarere et under, det ikke er sket før. Mindre variationer har vi set med Ausonius i 1991, og Flink i 1994 (Mattias Flink brugte sit militære våben), begge temmelig afvigende personer. Heldigvis er svensk politi bevæbnet, hvad norsk endnu ikke er, en fatal faktor i Breiviks uhindrede Ragnarok.

U.S. citizens own 270 million of the world’s 875 million known firearms, according to the Small Arms Survey 2007 by the Geneva-based Graduate Institute of International Studies….On a per-capita basis, Yemen had the second most heavily armed citizenry behind the United States, with 61 guns per 100 people, followed by Finland with 56, Switzerland with 46, Iraq with 39 and Serbia with 38. France, Canada, Sweden, Austria and Germany were next, each with about 30 guns per 100 people, while many poorer countries often associated with violence ranked much lower. Nigeria, for instance, had just one gun per 100 people. U.S. most armed country with 90 guns per 100 people

Jalving: Skandinavisk bogduel

Lad to bøger fra skandinaviske nabolande runde året af.Den ene hedder ”Rødt, hvidt og blåt. Om demokratiet i Europa” og er skrevet af den norske samfundsforsker Asle Toje; den anden hedder ”Migrationens kraft: Derfor behøver vi åbne grænser” og er skrevet af de liberale svenske skribenter Johan Norberg og Fredrik Segerfeldt. Bøgerne er interessante på hver deres måde og griber fat i et af de felter, der er under hastig forandring i disse år.

Hvor bøgerne er bedst, får de os til at overveje, om den vej, vores samfund er slået ind på i migrationens tidsalder, overhovedet er farbar. Er vi på vej fremad – eller er vi godt i færd med at ødelægge vore børns muligheder?Begge bøger hælder mod det sidste svar, men af vidt forskellige grunde, og lad mig bare være ærlig. Jeg foretrækker så langt den norske empiriker for de svenske teoretikere. Toje rejser rundt, samler prægnante indtryk og opsøger centrale vidner til vor tid i de europæiske byer. Det er mildt sagt ikke opbyggeligt, men en rejse i problem efter problem, affattet på et – for en akademiker – overraskende ærligt norsk, som når han et sted noterer tørt, at han følte sig som et Munch-maleri, da han vågnede næste morgen.Svenskerne derimod ordner verdenssituationen ved hjælp af en liberal kalkule om, at mennesker er rationelle skabninger, og at det derfor er rationelt at minimere antallet af barrierer…..JP.