The Oslo court has declared that Anders Behring Breivik is sane and inspired by an evil, right-wing extremist Islamophobic ideology, which also happens to be exactly what the entire political establishment from the state broadcaster NRK and national newspaper VG to Prime Minister Jens Stoltenberg wanted the judges to say. So far, none of the involved parties have indicated that they will appeal this decision to a higher court.

In the end, Breivik received three months in jail for each of the human beings he killed in cold blood, which believe it or not is the maximum punishment possible in Norway. This is being hailed as a great victory for Norway’s glorious and humane justice system.

I admit that I have mixed feelings about this sentence. First of all, if Breivik actually is sane enough to be held accountable for his actions, sentencing him to a mere three months in jail for each of his murder victims is a sick joke that makes a mockery of the entire Norwegian justice system. It’s the symptom of a society that values the right of brutal criminals over the rights and well-being of their victims.

I have never met Breivik, but to the best of my abilities I would say that he represents a difficult case somewhere between insanity — as his very twisted worldview sometimes indicates — and the calculated cynicism he displayed during his terror attacks. He might have been declared sane in the USA, for instance.

However, it is not and should not be up to random journalists to decide this legal matter, which it sadly looks like it partially was in the Breivik case. We have to question whether we live in a democracy, a society ruled by the people, or a pressocracy, a society ruled by the press and those who control it.

The simple truth is that the outcome of this trial has been largely dictated by the mass media, who conducted an extremely aggressive campaign to overturn the first report of the court-appointed psychiatrists stating that Breivik is criminally insane. We were eventually presented two different reports with diametrically opposite conclusions, and the judges chose to simply overlook the first one of these entirely.

The official statements of the female head judge Wenche Elizabeth Arntzen and her co-judges closely mirrored what many pro-Multicultural newspaper columnists have written over the past year, parroting the line that Breivik was part of a dangerous and delusional Internet-based “right-wing extremist” subgroup and that his massacre on July 22, 2011 was basically the logical conclusion of reading Islamophobic blogs.

Today, I published at Frontpage Magazine an essay about increased surveillance of Islam-critics in Norway, which is now also seen in several other Western countries. Unfortunately, it is likely that this trend will get worse after the latest court ruling in Oslo. Siv Alsén, a senior advisor in the Norwegian Police Security Service (PST), openly admits that the security services are now closely monitoring anti-Islamic websites and groups, since they are seen as a security threat.

Til norsk presse:

Jeg gav følgende kommentar per epost til Aftenposten, men de publiserte ikke alt:

Jeg kan ikke si med sikkerhet om Breivik er utilregnelig da jeg aldri har møtt ham. Det virker sannsynlig at han utgjør et komplisert grensetilfelle. Derimot er det helt tydelig at denne konklusjonen er fremtvunget av mediepress som dommerne ikke har klart å motstå, slik advokat Morten Furuholmen korrekt har påpekt. Dette er pressens dom som de har påtvunget oss, ikke rettens dom. Etter denne dommen må vi spørre oss om vi bor i et demokrati der folket styrer eller et pressokrati, der pressen hersker og synes at den bør det.

Denne saken har rettet et kritisk søkelys mot rettspsykiatere, bloggere, politi, politikere og andre. Det er greit, men kanskje er det på tide også å rette søkelyset mot massemediene selv. Vi trenger en strukturell opprydning i pressen like mye som vi gjør det i politiet.

Hva enkeltpersoner som ikke har undersøkt Breivik måtte mene om tilregnelighet er uinteressant, poenget er som advokat Morten Furuholmen påpeker at det foreligger tvil, og da tilsier etablert rettspraksis at man skal ansees som utilregnelig. Dommerne har i dette tilfellet satt til side all vanlig rettspraksis i kjølvannet av massivt mediepress og har i stedet fulgt rådet til tungt politiserte vitner som Øyvind Strømmen, Lars Gule og Mattias Gardell. Dette svekker tilliten til rettens konklusjoner ganske kraftig.

Til Ole Asbjørn Ness fra Finansavisen har jeg skrevet følgende:

Det er godt kjent at massemediene omtaler seg selv som “den fjerde statsmakt” og ikke rent sjelden oppfører seg som om de er eller burde være den første, som dirigerer ikke bare regjeringen og Stortinget men i dette tilfellet også domstolene. Det er udiskutabelt at voldsomt mediepress etter den første rettspsykiatriske erklæringen delvis medførte at Breivik til slutt ble erklært tilregnelig, som var det resultatet pressen ønsket. Hva som er korrekt er ett spørsmål her, men et annet er om dette er noe journalister skal bestemme.

Rett før denne dommen gikk dusinvis av muslimske innvandrere fra bydelen Vollsmose i Odense, Danmark, til regelrett angrep på den lokale legevakten. I Malmø i Sverige, som snart vil bli Nordens første by med muslimsk flertall, er det jevnlig bomber. Dette skjer rett ved vår dørstokk, i tillegg til alle problemene Norge selv har på grunn av innvandring. Det er ikke “dystopisk” å si sannheten.

Det jeg har skrevet om islam, masseinnvandring og EU er korrekt, så jeg ser ingen grunn til å slutte med å si sannheten. Mange av dem som støtter dagens feilslåtte politikk er kanskje naive mer enn noe annet og skal ikke ensidig demoniseres, men det hadde vært veldig hyggelig om de samme gruppene til gjengjeld kunne la være med å demonisere kritikerne av det multikulturelle eksperimentet.

Previous posts about the trial of Anders Behring Breivik:

Norsk advokat ønsker debat om dødsstraf

Jeg skrev for et år siden, at debatten måtte komme. Den er kommet. Vi lever i en tid med wannabe massemordere og når vi har set nok af dem, vil de aktualisere dødstraffen på vore breddegrader. Ikke politikerne, naturligvis, de tilrettelægger bare betingelserne. Humanistisk politik går ud på at tilvejebringe alt det, de humanisterne ønsker mindst: Dødsstraf, overvågning, politistat, antisemitisme, totalitær religiøsitet, mafia, forfølgelse af homoseksuelle og tyranni af kvinder. Den multikulturelle, klasseløse velfærdsstat vil fremkalde sin egen antitese, og erkendelsen af det er kun ved at begynde at dæmre. Når det er en realitet, fejer det os allesammen til side, ‘de gode’ som ‘de onde’.

Bistandsadvokat Carl Bore vil efter fredagens dom i Breivik-sagen have en debat om muligheden for at indføre dødsstraf og livstidsdom i Norge. Han mener, at en sådan ordning skulle gælde i tilfælde af massakrer eller massedrab i fremtiden. – Handlingerne her er så grusomme, at jeg mener, at vi bør have en debat og livstids- og dødsstraf. Jeg har ikke selv taget noget standpunkt i spørgsmålet om dødsstraf i Norge, siger Bore.Bistandsadvokaten trækker paralleller til den norske nazist og landsforræder Vidkun Quisling og måden, han blev dømt til døden og henrettet på efter Anden Verdenskrig.Quisling fik dødsstraf, uden at dette mig bekendt har været særligt omdiskuteret i Norge. Når der er ligheder mellem disse handlinger, så kan det være grundlag for en debat om dødsstraf i helt specielle sager. Debatten skal gælde fremtidige massakrer og massedrab. JP.DK.

Dette indlæg er skrevet på baggrund af denne artiklel: Balladen i Vollsmose i mandags

Jeg vil først fortælle at jeg selv er dansker og bor i Vollsmose, hvilket jeg har gjort i mange år.Med afsæt i den ovenstående hændelse, bliver jeg både forarget, føler mig magtesløs og vedmodig, for, hvor er MIT Danmark? Det Danmark, som de fleste af os elsker, er slet ikke sådan som det åbenbart ser ud i dag. Lad mig fortælle om min oplevelse af Vollsmose.

Vollsmose er et område hvor både politiet og politikerne har givet op. De tror problemet løses ved at bevillige flere penge til lokalsamfundet, de tror kriminaliteten forsvinder hvis man bruger millioner og atter millioner på byfornyelse, f.eks på at plante hække. (Ja du læste rigtigt, hække!). Politikerne sidder og kigger i deres fine undersøgelser, som viser at kriminaliteten er faldet i Vollsmose. De fryder sig og er virkelig selvtilfredse. Men sandheden er bare ikke sådan.

I alle de år jeg har boet her, har der aldrig været mere ballade og kriminalitet end der er i dag. Størstedelen hører offentligheden bare ikke om, for INGEN tør at anmelde nogen i Vollsmose, ingen tør at vidne. Så alle statistiker og undersøgelser viser et totalt skævt billede af Vollsmose.

Den historie som politikerne ALDRIG fortæller, er at de SELV har skabt Vollsmose. I 1981 sad der 21 DYBT kriminelle familier i en flygtningelejr i Libyen (Tror jeg det var), der var ingen steder at sende dem hen, da ingen lande og kommuner turde tage ansvaret for dem. Danmark blev foreslået men regeringen turde ikke tage ansvar for dem, men mente at hvis en dansk kommune ville tage ansvaret, så måtte de gerne komme til Danmark. Der var en lille gulerod med, for hvis en kommune meldte sig på banen, ville de få xx antal millioner ekstra i støtte, som skulle bruges til at yde en ekstraordinær indsats sådan disse 21 familier ikke forsatte deres kriminelle livsstil i Danmark. Odense kommune, slog til, som den eneste kommune i Danmark i øvrigt. Gæt selv hvor de 21 familier blev indlogeret? Og hvor langt de fleste af disse familier bor i dag? Vollsmose.[..]

Når der sker noget kriminelt i Vollsmose, så drejer folk hovedet og går den modsatte vej, “Jeg har ikke set noget”. Man er bange, for vidner du, hjælper du ofret, eller sladrer du til politiet, så skal du skynde dig at flytte. For du vil være jaget vildt. Jeg har selv overværet to somaliere overfalde en ældre mand. Jeg vendte om og gik. Hvorfor? Havde jeg hjulpet den ældre mand, havde jeg fået tæsk, havde jeg ringet efter politiet, ville de jagte mig indtil jeg flyttede, for de så mig godt. De fleste beboere i Vollsmose holder sig for sig selv og vil ikke blandes ind i noget, med MEGET god grund. Alle er bange. Eller rettere, alle som ikke er en del af det kriminelle miljø herude, er bange. Hvor er mit Danmark? ( Beboere i Vollsmose tør ikke sladre.)

Af HANS RUSTAD
Dommer Wenche Elizabeth Arntzen kom i begrunnelsen om tilregnelighet til at det psykiaterne Husby/Sørheim kaller vrangforestillinger er utslag av en politisk høyreekstrem subkultur.

Arntzen/dommen ikke bare avviser at forestillingen om at det at Breivik mener han har et ansvar og kall til å bestemme hvem som skal leve og dø er en vrangforestilling, hun/dommerne mener at dette springer ut av en subkultur.

På punkt etter punkt torpederte hun Husby/Sørheims psykiatriske diagnose med at Breiviks forestillinger må forståes på bakgrunn av en høyreekstrem subkultur som har fått spre seg i Europa. Til og med terroren mener retten er en logisk konklusjon på en bestemt tenkemåte. Det er en voldsom anklage, som risikerer å politisere dommen.

Aktorene Inga Bejer Engh og Svein Holden ser betenkte ut. Begrunnelsen dommerne gir, sender nærmest rettssaken i en helt annen retning. Etter hvert som rettssaken skred frem var det Breiviks singularitet som ble tydeligere og tydeligere. Det var ingen forbindelser til noe miljø. En ting er at politiet ikke fant fnugg av bevis på et Knights Templar, men det ble heller ikke dokumentert at Breivik hadde noen utstrakt sosial kontakt, eller var del av noe miljø. Han skrev innlegg på nettet – og her nevner dommen også hans kommentarer på document.no – men som PST har sagt: Breiviks innlegg på nett var moderate. Likevel finner dommerne grunn til å nevne disse innleggene. Det blir dermed nettet og nettdebattene som utgjør Breiviks “miljø”. Det blir en meget spesiell definisjon av “miljø”, som åpner en rekke spørsmål om hvem som definerer “miljø”. Mange vil mene at definisjonen avhenger av politisk ståsted. Arntzen/dommerne virker å ha kjøpt en fremstilling av debatter de kun kjenner fra utsiden. Hvorfor ikke betegne Aftenpostens Debattcentral eller VG-debatt som “miljø”?

Det var forbausende å høre hvor langt dommerne var villig til å gå når det gjaldt å vrake psykiatriske forklaringer til fordel for politiske.Dommen vil foreligge i sin helhet så snart opplesningen er ferdig.

Går lenger enn Aspaas/Tørrissen

Af HANS RUSTAD
Dommen slik Wenche Elizabeth Arntzen leser den fremstår som et oppgjør som går lenger enn selv det andre psykiaterparet, Aspaas og Tørrissen, gjorde.

Selv Breiviks tanker om å DNA-teste den norske befolkning for å finne hvem som var nærmest etterkommer av Harald Hårfagre, og det å velge en ny regent fra Vokterrrådet til Knights Templar, betegnes som utslag av politisk ekstremisme, ikke vrangforestillinger. Dette var blant de eksempler på galskap som aktor Svein Holden nevnte da han på pressekonferansen 29. november la frem Husby og Sørheims rapport.

Spørsmålet som melder seg under opplesningen er: overspiller dommerne, går de for langt i å redusere psykiatri til politikk? Det vil undergrave dommens legitmitet og gjøre det vanskelig for påtalemyndigheten å la være å anke. Dommen fremstår som mer og mer kontroversiell. Under første halvdel kunne det merkes bifall og tilfredshet blant pressefolket, men etterhvert som Arntzen leser opp, synes man å registrere at det er oppstått en viss fallhøyde.

Breivik declared war on humanity. And he won

At the start of his trial I wrote a piece in which said I wished the police had simply shot him while they had the chance. Nothing that’s happened in the months that have followed have caused me to re-evaluate that view. It’s all worked out as his he hoped. From the moment he stepped foot on Utoya island and began tightening his grip on the trigger of his rifle, to the moment his the sentence was read out, everything has gone according to plan. In fact it probably exceeded his expectations; Breivik believed he would be killed during his “assault”. But instead he lived to have his day in court, and read out in person sections of his 1,518 page manifesto of hate. When the prison term was handed out the court room camera focused on Breivik. There was no remorse, or fear, or even anger. Just a quiet smile of satisfaction. Anders Behring Breivik declared war on humanity. And he won. Dan Hodges: Anders Breivik’s sordid victory is complete (Breivik modtog sin dom med et smil.)

Siger ‘ studerende’ 31-årige Tarek Abdol Hamid på DR Update. Jeg ville have forsøgt at finde en mere tillidsvækkende repræsentant for det angiveligt civilliserede og fredselskende Vollsmose, hvis jeg var så uheldig at være journalist på DR. Mellem 2003 og 2008 fik Abdol Hamid tre domme for tyveri, trusler på livet og seks ubetinget måneders fængsel for særdeles grov vold mod en dansk kvinde, der tillod sig ikke at gengælde hans tilnærmelser: “Din familie skal dø, fucking luder og kælling”, hvorefter han sparkede hende bevidstløs. – Mafiosoerne i Vollsmose skal ikke ud af bydelen, de skal ud af landet. “Alt andet er snak”, skriver Jalving. Det vil måske ske en dag, men ikke under de nuværende politikere, der har præsteret den lammeste gang mundsvejr over Vollsmose hørt i lange tider. Man tør slet ikke tænke på hvad de kunne finde på at mumle, hvis der gik en jihadistbombe af og dræbte 100 mennesker:

Så er psykologerne på vej til Vollsmose. Som hvidklædte, våbenløse FN-tropper ruller de ind i den parallelle virkelighed, hvor så godt som alt er finansieret af offentlige kasser. Ikke blot psykologerne, men de stigende udgifter til sociale programmer, integrationskonsulenter, mangfoldighedssociologer, byfester, koncerter, modersmålsundervisning, klubhuse, morgenvækning og hele det fintmaskede net af velvillighed og velfærdsstat, der er spændt ud under Integrationsdanmark. På kommunens foranledning skal psykologerne bearbejde urolighederne og trøste beboerne, indtil karrusellen kører igen.

Det ligner efterhånden en industri med en eksemplarisk arbejdsdeling: De unge indvandrere og efterkommere går amok, fordi de er ”frustrerede”, ”marginaliserede” og ofre for sociale omstændigheder; politiet fanger under en tyvendedel af voldsmændene, men høster anerkendelse for at have udvist ”besindelse”; politikerne siger, at de er ”chokerede”, men ikke mere, end at de i kor understreger, at der kun var tale om nogle få, brodne kar i et ellers tiltrængt bidrag til den danske leverpostejskultur, eller at voldskulturen udspringer af danske forhold, og derfor ikke har det fjerneste med den mellemøstlige kultur at gøre.

Bøllerne bør forlade Danmark, sagde landets statsminister, men her burde der være et samvittighedsfuldt menneske i statsministerens inderkreds, der fortalte hende, at det gør de skam ikke. Disse mennesker bliver betalt for at bo i Danmark og lave ingenting og har klart bedre fremtidsudsigter i Europa end i den arabiske verden, hvis de overhovedet skulle have lyst til at slå sig ned dér. Disse ”bøller” rejser ikke frivilligt, det kan vi være vis på. De skal enten smides ud eller standses ved grænsen. Alt andet er bare snak.Indvandring og velfærdsstat AF MIKAEL JALVING

“George Orwell for venstreorienteret til en statue foran BBC”

Det er en virkelig eksotisk indvending netop fra hans gamle arbejdsplads under krigen, BBC. Man kan skændes længe om, hvad Orwell var, men der er i al fald ikke mange ‘venstreorienterede’ forfattere, der bruger hele deres liv på at kritisere venstrefløjen, og dertil går over i historien som ikoner for udogmatiske fritænkere og konservative. Få har som Orwell analyseret og afklædt politiserende humbug-sprog, ikke mindst kommunismens, men hver tid har sin newspeak:

But far more importantly Orwell came to accurately foresee the prevailing mode of thinking, a set of ideas that is generally called “political correctness”. PC, for want of a better expression, describes a set of acceptable beliefs, outside of which it is not permitted to step – and that has been a very significant development. Among the various characteristics of political correctness is the branding of dissident thinkers as racists, sexists or homophobes (thoughtcrime) the necessity of holding two contradictory ideas together (doublethink) and attempts to change the language to change politics (Newspeak).

As Orwell wrote in 1984: ‘The B vocabulary consisted of words which had been deliberately constructed for political purposes: words, that is to say, which were intended to impose a desirable mental attitude upon the person using them.’ One only has to look at how words such as “elitist” or “discrimination” have been altered since Orwell’s death to see how changing the meaning of a word can make the terrain of debate very difficult for one side. All these practices were alive in Orwell’s day, in Soviet Russia, where a more brutal form of correct thinking was imposed, but the essential principle was the same – “designed to make lies sound truthful”, as Orwell said. That was the quote used by Bradford headmaster Ray Honeyford to describe the process of multiculturalism in action, and in that particular area the state becomes the most Orwellian, from its “diversity is strength”-style posters to its rewriting of national history, not to mention the disturbing policies that followed the Macpherson report, where teachers were even asked to monitor the language of young infants for thoughtcrime.

That’s why today Orwell, and in particular his final work, is quoted far more by the Right than the Left, and why you’ll find few objections to a statue from conservatives. Perhaps that’s not the real reason, and the Beeb are just saving the spot for Antonio Gramsci. George Orwell, the prophet of political correctness, does not belong to the Left, George Orwell is ‘too Left-wing’ for a statue outside the BBC’s new headquarters. ((Benyt lejligheden til at se dokumentaren “The Real George Orwell med blandt andre Roger Scruton.)

Monitoring Islam-Critics in Norway
By Fjordman

LO, the influential Norwegian Confederation of Trade Unions, has intimate – some say organic – connections to the ruling Labor Party. Together, the two organizations have arguably made up the country’s most important network of power for generations. Sections of LO will from 2012 on donate half a million kroner every year to the Norwegian Centre against Racism to combat right-wing extremism. “To be against the Multicultural society, as Breivik says, is nothing other than what Hitler espoused,” says Leif Sande, who represents one of LO’s subgroups.

Kari Helene Partapuoli, leader of the Centre, which already receives millions in direct state support annually, says the money will partly be spent on mapping international networks opposed to multiculturalism. Partapuoli earlier warned against the dangers of “subconscious” racism, stating that there is a racist in all of us. She didn’t explain what kind of mental exorcism will be required to drive out our racist inner demons, however. Shoaib Sultan, the former General Secretary at the Islamic Council of Norway, currently works for them as an advisor on how to deal with extremists who oppose the colonization of their country through mass immigration.

In late 2011 there was a demonstration against racism at Youngstorget in Oslo arranged by LO. Its powerful national leader, Roar Flåthen, promised that the labor unions will fight relentlessly against racism and intolerance throughout society and in the workplace. “We want a Multicultural society. This is enriching,” he told the crowd. Flåthen is also a politician for the Labor Party and sits on the board of A-pressen, a large national media company partially controlled by LO that is the whole or partial owner of dozens of local or regional newspapers.

The leaders of LO have been known to consult with – or, as critics claim, instruct – the Prime Minister on how to deal with certain sensitive political matters, especially when the PM comes from the Labor Party. Although a few critical comments can be heard about this, by and large this state of affairs is considered acceptable in Norway.

Post-Breivik, writer Øyvind Strømmen has been hailed as one of the country’s “leading experts” on the counterjihad movement, which triggers roars of laughter from those of us who actually know it well. He has even lectured for the police plus Minister of Justice Grete Faremo from the Labor Party on how to increase surveillance on the Internet of alleged extremists who are critical of the Labor Party’s immigration policies……fortsættes her.

På kun fem måneder foretog morderen 1863 telefonopringninger til 200 personer i 20 lande. For at at undslippe overvågning, havde han ikke telefon i eget navn, men i sin mors.

The Islamist gunman, who killed seven people in south-western France in March before being shot dead by police, was not the “lone wolf” he was made out to be by French intelligence services, Le Monde daily reported Thursday.Le Monde said intelligence documents made available to investigators showed Merah made 1863 calls to contacts in 20 countries outside France between September 1, 2010, and February 20, 2011.

Besides Egypt, where his brother was living at the time, and Algeria where his father lives, Merah also called Morocco, Britain, Spain, Ivory Coast, Kenya, Croatia, Romania, Bolivia, Thailand, Russia, Kazakhstan, Laos, Taiwan, Turkey, Saudi Arabia, the United Arab Emirates, Israel and the tiny Himalayan kingdom of Bhutan, Le Monde reported.

The calls cast doubt over the characterization by former intelligence services boss Bernard Squarcini of Merah as a solitary figure, who “radicalized himself” in prison in Toulouse and was not part of a terrorist network.”Mohamed Merah, not such a lone wolf,” read the Le Monde headline.Report: Toulouse gunman Merah “not such a lone wolf” Le Monde: Mohamed Merah, un loup pas si solitaire. Merah: 1.863 coups de fil en six mois dont 186 à l’étranger.

Bosættelsen Vollsmose

Når politikere bruger rigtig mange penge – 60 millioner på få år: Det er pengene brugt på i Vollsmose, – kan man være sikker på, at de er løbet tør for ideer, I et firma ville chefen få et gyldent håndtryk, hvis det ikke ville gå ham som Stein Bagger. Det er nok for optimistisk, at det blive denne gang vælgerne skifter 80 % af Folketinget ud, men dagen er rykket nærmere, skriften på væggen er læsbar og lidt har også ret. De nuværende ‘chefer’ er garanter for stadig større omkostninger, vælgerne burde vel overveje at få fingeren ud jo før desto bedre. Dette er ikke, som pressen skriver, “ballademagere, bøller og uromagere,” som pressen eufemiserer dem, det er fjendtligt sindede, ofte ulovligt bevæbnede elementer, og det er langtfra kun i Vollsmose. Er der nogen der har gjort et grundigere job for at radikalisere Danmark politisk, end ‘gammelpartierne’, som Glistrup kaldte dem? Med en fortsat politisk impotens overfor terroriserende fremmede, kan vi om ti år bruge hæren til at føre aktivistisk udenrigspolitik indenfor landets grænser.

I kølvandet på skudepisoden og den efterfølgende skadestue-raid mandag aften i Odense har flere personer offentligt proklameret, at det ellers længe er gået fremad for Vollsmose. Men en ikke-offentliggjort rapport, som ekstrabladet.dk er kommet i besiddelse af, tegner et lidt mere dystert billede af Odense-bydelen. Rapporten viser nemlig, at kriminaliteten i Vollsmose er steget voldsomt. Formålet med rapporten er at evaluere projektet ‘Hotspot Vollsmose’. Et projekt, som blev sparket i gang for et år siden, og som skal mindske uro og ballade i den belastede bydel. Tallene viser, at der fra 2010 til 2011 er sket en stigning på over 30 procent i anmeldt kriminalitet. Det er specielt indbrud, der er det tunge lod på vægtskålen.

‘Det er et gennemgående og meget markant udsagn, at beboerne ikke vil gå til politiet, hvis de oplever noget kriminelt. De er bange for, at det får repressalier for dem, hvis uromagerne opdager, hvem der har sladret.’Beboerne har i samme åndedrag forklaret, at der ligger en form for usagt aftale, eller trussel om man vil, om, at man ikke sladrer til eksempelvis politiet. Beboerne i Vollsmose beskriver endvidere i rapporten, at deres tryghedsoplevelse er præget af de mange unge, som ofte virker skræmmende. Det skyldes i de fleste tilfælde, at de kommer med mange ubehagelige tilråb. En beboer har blandt andet fortalt, at hun ikke tør gå ud efter kl. 19 om aftenen, fordi de unge virker truende. Kriminaliteten eksploderer i Vollsmose, Beboere i Vollsmose tør ikke sladre

White Flight i Sverige

Katrineholm er en bette by på 22.000 mennesker. Udenfor bor fhv. statsminister Göran Persson og hans stenrige kone på deres millionærgods. Man skulle tro, der var plads til nogle somaliere på hans 192 hektar. SR – smil gennem tårer

Under 2012 och 2013 väntas omkring 30 000 somalier till Sverige. I Katrineholm bor redan 800 somalier och inom kort väntas ytterligare 300 – en process som inte fungerar smärtfritt. I höst slår en ny friskola upp portarna, 90 procent av de sökande är svenska barn vars föräldrar fått nog av mångkulturen och dess effekter. Trots problemen fortsätter politikerna massimporten. Katrineholm och somalierna.

Ja, altså ikke politikerne, men Mehmet Uhmet Necef og Mehmet Yüksekkaya. Gør dem til ministre uden portefølje for fjendtligt sindede bosættelser i Danmark og masse-repatriering. Vollsmose er i vid udstrækning skabt af den usalige palæstinenserlov i 1992, men arkitekterne bag den kunne ikke drømme om hverken at løse problemerne, eller bare forhindre dem i at vokse sig større. Jeg har modvilligt kommenteret det her, og mere krudt er ikke værd at spilde på politikerne, der bare venter på at denne omgang driver over og hverken kan eller vil løse selvskabte problemer.

Søren Pind er som sædvanlig lidt skarpere end de andre, der rangerer fra tågehornet Kristian Jensen ud til parodien Zenia Stampe. Hun er den mest underholdende, hun lader til at tro på, hvad hun selv siger. Andre kan have set glimt af alvoren, men det Radikale parti har ikke fattet en brik. Jeg ved ikke, om det gør ondt at være så talentløs til sit arbejde, men jeg ved, at det i ethvert andet fag ville være strafpådragende.

Det er rimeligt at antage, at politikernes tunge skyld en dag vil indhente dem og gøre det meget lidt attraktivt at være politiker. De har pustet den samme varme luft i 35 år – skift er par modeudtryk som “rigtig, rigtig” og “i forhold til, i forhold til” ud, og manuskriptet er lige så uændret som når Kronborg opfører Hamlet. Men scenen de spiller på, bliver mindre for hvert år der går, og en dag åbner sig en faldlem sig nedenunder og i forhold til dem, og det gider jeg godt overvære. Den dag vil Odense desværre være ædt op af kriminelle arabere og løsning et ord i ordbogen under ‘utopier.’

Nedenfor uddrag af den kommende bog Torturmetoder: I Odenses kriminelle miljøer klipper man fingrene af folk.

Leveret af Riidr e-bøger | Mere om ‘I TUSMØRKET’ som e-bog

Malmöbor vandrade mot antisemitism, Rekordmånga gick för judars rätt, Ny kippavandring i Malmö, Jews march against anti-Semitism in Sweden. Flere videoes fra Malmø her.

Have a look at Scandinavia, the locals say: we have eradicated wars, nationalism and religion; we do not wage war, we negotiate; we are the moral continent and we all want to make the world a better place. But anti-Zionism is spreading like a virus all over North Europe. Sweden has become “a center of anti-Semitism,” the president of the European Jewish Congress, Moshe Kantor, told last winter.

Sweden is the ultra-secularized, ultra-liberal and anti-nationalistic beacon (the Danes are detested there as “chauvinists”), proud of its “lack of prejudice.” Sweden handled its Soviet neighbour with kid gloves and this is the country that the Guardian described as “the greatest success the world has known.” But anti-Semitism and anti-Zionism are the dark side of the “folkhemmet,” which in Swedish means “the house of all the people.” It’s the multicultural ideology on which Stockholm has built its model of integration.[..]

Sweden is a country that liked to call herself a “moral superpower” and where the welfare state pays for equipment for women who decide to change gender. But Jews have no future there. Sweden not only ranked among the world’s handful of richest countries, but also provided the world’s most lavish welfare state. It married solidarity to prosperity. But in the suburbs of the largest cities there are now “intifada against the police.” The Swedish newspaper Aftonbladet has even suggested that Israeli soldiers are transplanting organs from dead Palestinians. And the Swedish Parliament debated how to regulate the Jewish circumcision, the first restriction placed on the rite in Europe since the Nazi era. It’s the same liberal Swedish Parliament that didn’t have any moral problem in promoting eugenics, sterilization of the disabled.

They play the “Hitler card.” They call the Israelis, Nazis. They see the Jewish State as seizing a Lebensraum for itself. They depict the Jews not as avaricious or dishonest like in the past, but as militarists and exclusivists.Their worldview, which nurtures anti-Israel hatred, is collectivist, internationalist, universalist and third-worldist. They see “Islamophobia” as the worst racism, while Judaism attracts their arrogant censure as savage, fanatical and ferocious. They are atheists, but they are ready to ally with theocrats of all kinds. Their phony progressive tolerance degenerates in sardonic contempt when it deals with Israel.

Norway is not better. During the Second World War, the German universities banned famous Jewish intellectuals such as T.W. Adorno and Albert Einstein. Last year, three universities in Norway turned down the Jewish lawyer and author Alan Dershowitz, who had offered free lectures on Israel and international law. Giulio Meotti: Scandinavia: The Liberal Anti-Semitic Sanctuary

Af Thomas Nydahl

Marianne Lindberg De Geer lämnar nu den kommande utställningen på Länsmuseet i Östersund, Jämtli, i protest mot behandlingen av Lars Vilks. Han har för övrigt själv på sitt oefterhärmliga sätt kommenterar det här. (Redan har konstnären Ola Åstrand anslutit sig till protesten och hoppat av).

Att det ska vara så svårt att skilja på de förlegade hädelseparagrafernas tid och den demokratiska yttrande- och tryckfrihetens, som får den politiska korrekthetens ängslighet att framstå som de totalitäras bästa allierade. Det bekymrar mig inte det minsta var, när och hur Vilks framträder. Det bekymrar mig betydligt mer att den mordiska och hatiska islamismen (aktivt verksam också här i Sverige, förstås) alltid har sina apologeter redo att dyka upp som gubben i lådan i varje ny konfliktsituation.

Hade Vilks bjudits in av al-Shabaab för att berätta om hur det är att häda islam, så hade väl apologeterna applåderat och talat om mod och försoning, för det är så de fungerar. Men man kan alldeles frivilligt avstå från att ansluta sig till denna offentlighet. Vilket får mig att tänka på Winston Churchills ord: “You have enemies? Good. That means you’ve stood up for something, sometime in your life.” Det är alldeles för lätt att tro att man “står för något” när man blir en del av den mediala kören. Det är förmodligen tvärtom, att man blir det därför att man saknar fantasi eller mod nog att avstå.

För övrigt utgav jag (på mitt dåvarande förlag, Studiekamraten som hämtat namn från den gamla bildningstidskriften som jag också utgav fram till 1997), i samarbete med Svenska Rushdiekommittén en skrift av Kerstin Ekman 1994.

Rätten att häda heter den. Den borde spridas som flygblad i varje sådan situation. Dessvärre är den slutsåld sedan många, många år. Kort citat ur hennes skrift:

“Nu hotas Västerlandet av ett demokratiskt sammanbrott genom en grotesk karikatyr av dess värden (…) I Satansverserna har inte Salman Rushdie uppfunnit tvivlet på dogmerna, inte hittat på de hädiska tolkningar som sätter Muhammed och hans verksamhet i ett begripligt sammanhang. Han har inte ens hittat på att gyckla med det. Allt det där har bildade och sekulariserade muslimer gjort länge.”

Det tragikomiska är att majoriteten av svensk offentlighet inte ens begripit detta. Den hugger så fort den får en chans – inte mot de människor som hotar vår frihet, utan mot budbärarna. Inte så sällan drabbas jag av insikten att denna offentlighet egentligen vill ha tillbaka hädelselagarna och spöstraffen för de konstnärer som “hädar”, eller som det heter idag, “kränker” religiösa människor. Kanske skulle man rentav återinföra husförhören? En imam och en präst kunde tillsammans gå trappa upp och trappa ner och kontrollera så att allt går rätt till (så som sharia-poliserna i olika engelska städer gör redan idag under Ramadan). Så grotesk är samtiden. I tryck och på nätet.

En liten bit Kerstin Ekman får avsluta:

“Det må väl också finnas en tradition av västeuropeiskt stöd för dissidenter som så gott det går försöker använda förnuftet och framför allt arbetar för deras överlevnad. Som är ute i tid. När vi söker en tradition av stöd för det fria ordet, när vi letar på det i texter, i valfrändskaper och affiniteter som är djupt personliga avslöjar vi också karaktären av vårt eget engagemang. Själv har jag inte precis hittat någon frälsningsväg. Det skeptiska förnuftets humanism har aldrig gett sina anhängare mycket lycka. Inte heller särskilt mycket framgång.”

En usædvanlig varm dag – 30 grader – i de sidste soltimer. Jeg har ikke stået netop der i 32 år, tankerne gik tilbage til dengang: Fuglsø Kro, Blå Thor, bad i Ebeltoft Vig, hende, den sorthårede, kvieøjede. Ikke meget andet er forandret end jeg selv. Færgerne ovre ved Ebeltoft, Fregatten Jylland. Tiden går i et øjeblik på samme tid meget hurtigt og meget langsomt, indtil jeg træder ned og ud af tidslommen igen. Der er pilgrimsrejser (= dem, der går mellem markerne, af per og agri (= ager, mark), jeg kun tager mig mod til fordi der er nogen, der gør mig selskab på rejsen. Jeg havde ikke besteget den bakke alene, og hun vil aldrig vide, jeg tænkte på hende da jeg gjorde det. – Den nærmeste by mellem markerne hedder Agri, udtalt “Avri” på lokal dialekt.

Jespersen and Pittelkow: The Power of Islam

Now translated into english on E-book Saxo com

The European Muslim population is growing rapidly and several cities could easily end up with a Muslim majority in the next few decades.

Islam may well soon emerge as a considerable power factor in the European communities, Denmark included, and in this context Karen Jespersens and Ralf Pittelkow’s book The Power of Islam is a very necessary wake-up call. It shows – with a wealth of supporting evidence – the dramatic consequences of a revolutionary new reality: Muslim parallel communities, radicalisation of young Muslims, oppression of women, crime, the curbing of free speech, islamism, terrorism and multicultural dissolution.

The authors stress that Muslims should be allowed to practice their faith on a par with other religious communities, but they also reject the idea of undue islamic influence on the fundamental structure of our societies.

The Power of Islam is a passionate defence of liberty and the community values that permeate societies like the authors’ home country of Denmark. They insist on equal rights for all citizens but reject the notion that Muslims should be given preferential treatment that sets them apart from the rest of society.

The Power of Islam is a new firebrand in the political debate, meting out well-deserved criticism to politicians and opinion-makers alike and with no holds barred.

About the authors:

Fortsæt med at læse “Pastorale”