Av Peder Jensen, alias Fjordman
Denne kronikken stod på trykk i papirutgaven av Bergens Tidende, Norges største avis publisert utenfor Oslo, den 17. juli. Den gjenpubliseres online her med samtykke av avisen og forfatteren.
Boken Motgift. Akademisk respons på den nye høyreekstremismen, redigert av Sigve Indregard, ble utgitt av forlagene Manifest og Flamme i mai 2012. Manifests Håkon Kolmannskog er en tidligere kommunistisk aktivist som i 2012 ble avløst som forlagssjef av Eivind Volder Rutle, en annen mann med bakgrunn som kommunistisk aktivist. Et par dusin norske akademikere har bidratt til denne tekstsamlingen, gratis.
Venstreleder Trine Skei Grande hevdet i en kronikk at “Islamofobi er et samfunnsproblem. Islam er det ikke.” Dette synspunktet ser ut til å være mottoet for boken. Premisset for utgivelsen er at Anders Behring Breivik hadde en rasjonell ideologi bak sin massakre. Dette er ikke uproblematisk. De første delene av hans såkalte manifest siterer tekster skrevet av andre. De seinere delene som mest opplagt er formet av Breiviks eget sinn er derimot langt mer forskrudde og forvirrede. De eneste gangene der man kan merke at personen Breivik putter virkelig pasjon bak sine ord er når han skriver om hvor mange mennesker som skal drepes, og hvordan.
Rettspsykiaterne Torgeir Husby og Synne Sørheim har påpekt at det er draps- og voldsfantasier, ikke ideologi, som dominerer i Breiviks tankeverden. Han utviser nesten seksuell opphisselse når han får snakke om dreping.
Boken skjemmes av at bidragsytere som Cora Alexa Døving, Sindre Bangstad og Shoaib Sultan nokså ukritisk benytter den kontroversielle betegnelsen islamofobi. Anmelder Hege Ulstein bemerket dessuten at den bærer for mye preg av å være et multikulturelt ekkokammer som neppe vil overbevise mange andre.
Førsteamanuensis Berit Thorbjørnsrud leverer et noe ufokusert forsvar for kulturrelativisme. Doktorgradsstipendiat Bengt Andersen avviser at det finnes innvandrergettoer i Oslo eller i britiske og franske byer, og hevder at sosiale og etniske opptøyer der er “reaksjoner på provokasjoner fra høyreekstreme grupper”.
Det finnes glimt av interessante synspunkter innimellom. Historikeren Øystein Sørensen påviser visse likhetstrekk mellom Breiviks verdensbilde, i den grad han har et, og Khomeinis Iran. Breivik siterer president Mahmoud Ahmadinejad fra Den islamske republikken Iran til inntekt for sitt ideologiske syn i hans manifest, en av flere klart pro-islamske referanser man finner hos Breivik.
Martin E. Sandbu har studert politikk og økonomi ved University of Oxford i England samt Harvard University i USA og er en ledende skibent for næringslivsavisen Financial Times. Han er sikkert en smart og velmenende mann, men klarer ikke å få islamske drapstrusler mot avistegnere til å passe inn i hans liberale idealsamfunn.
Olav Elgvin og Jon Rogstad fra forskningsstiftelsen Fafo hevder at det alltid har vært innvandring og at det derfor ikke er noe spesielt over det vi ser i dagens Europa. Det samme argumentet benyttes av historieprofessor Knut Kjeldstadli, som også er politiker og ideolog tilknyttet venstresiden i Sosialistisk Venstreparti.
Forskjellen er at verdens årlige befolkningsvekst nå er på over 70 millioner mennesker, mer enn den samlede anslåtte befolkningen i Romerriket for knapt to tusen år siden. Sagt på en annen måte vokser jordas befolkning nå med mer enn ett Romerrike hvert eneste år, det meste av veksten konsentrert i svært dysfunksjonelle land.
Milliarder av mennesker hadde ikke tilgang til interkontinental lufttransport i middelalderen. Samlet sett er det ingen tvil om at dagens innvandringsbølger i antall og tempo langt overgår alt som tidligere har forekommet i menneskehetens historie. De er mye større enn folkevandringene vi forbinder med Romerrikets fall i Europa.
Jeg har selv som student ved Universitetet i Bergen hørt professor Knut S. Vikør forelese i islams historie. Han kan mye men underslår noen vesentlige detaljer, i likhet med litt for mange vestlige akademikere med islam som spesialfelt. Dersom man leser hans essay i Motgift får man inntrykk av at jihad kun er en forsvarskrig.
Jihads formål er å utbre islamsk herredømme, til syvende og sist til hele verden. Dessuten er mange muslimers begreper om hva som utgjør angrep eller forsvar ofte radikalt annerledes enn våre. Det ansees som et angrep som må hevnes, om nødvendig med drap, dersom noen krenker islam og dets profet. En slik forbrytelse gjelder ikke bare den enkeltpersonen som påstås å ha gjort dette, men kan omfatte hele hans stamme eller nasjon. Karikaturstriden i 2006 var jihad. Dette vil en vanlig leser ikke kunne forstå ut ifra Vikørs skriverier.
Boken er til dels kjedelig og kan påkalle et undertrykt gjesp. Den inneholder lite som er nytt og friskt. En av de få gangene man kjenner blodtrykket stige i noen minutter er under bidraget fra skribent Dorte Skulstad og Knut Aukrust, professor ved Institutt for kulturstudier ved Universitetet i Oslo. Al-Andalus, de delene av Iberia som var underlagt muslimsk herredømme, omtales her som et “paradis” og et “tilfluktssted for tanken”. Deres fremstilling er så forvrengt at den etter mitt syn enkelte ganger grenser til regelrett historieforfalskning.
Gjert F. Vestrheim, førsteamanuensis i filologi ved Universitetet i Bergen med fokus på den gresk-romerske Antikken, slakter Aukrusts og Skulstads bok om en påstått tolerant islamsk gullalder i middelalderens Spania. Forfatterne opererer med dobbeltstandarder og fremviser etter hans mening klare eksempler på “tendensiøs språkbruk, feilaktige og ubegrunnede påstander, manglende kildekritikk og fortielse av sentrale fakta”.
Den danske filosofen Kai Sørlander i Weekendavisen hevder at Motgift var en skuffelse som bar preg av uhederlig akademisk slapphet. Boken etterlot ham med en følelse av at den akademiske verden jevnt over ikke vil være til mye hjelp når det gjelder å styre europeiske demokratier gjennom sine nåværende kriser.
Jeg må stille meg bak denne konklusjonen. Dersom denne boken vil bli husket om noen år, hvilket er tvilsomt, vil det først og fremst være for tomheten og unnfallenheten som preger moderne akademiske miljøer. Altfor ofte møtes man med språklige spissfindigheter fra personer som professor Thomas Hylland Eriksen, som stort sett avviser at det finnes store problemer knyttet til innvandring og gjør narr av folk som hevder noe annet.
På mange måter er dette beklagelig. Som en skribent som befinner meg langt unna de fleste av bidragsyterne ideologisk sett hadde jeg satt pris på en skarpt formulert intellektuell bok som tok tak i reelle problemer og utløste en god debatt om disse. Det finner vi dessverre ikke her. Ikke denne gangen, heller.















