Den teksten du nÄ leser vil i engelsk oversettelse forme en liten del av grunnlaget for min bok om Breiviksaken, Witness to Madness, som bÞr vÊre i sirkulasjon i lÞpet av fÞrste halvdel av 2013.
Af Peder Jensen/Fjordman
Jeg har vÊrt kritisk til de etablerte massemediene lenge. Dette har ikke endret seg etter Breiviksaken, da jeg selv over en lengre tidsperiode stod midt inne i en stor mediestorm og kunne se med egne Þyne hvordan nyheter faktisk blir laget fra dag til dag, noen ganger pÄ til dels sterkt forvrengt og i verste fall falskt grunnlag.
Hovedsaken nÄr det gjelder Anders Behring Breivik er selvsagt hans mange ofre og deres etterlatte familier. Det bÞr likevel vÊre av en viss interesse Ä se nÊrmere pÄ behandlingen av andre involverte parter ogsÄ.
Jeg hverken kan eller vil skrive om alle nyhetsartiklene som er blitt publisert om meg i sakens anledning. Jeg er blitt nevnt i aviser i Brasil skrevet pÄ portugisisk, samt pÄ japansk, fransk, spansk, italiensk, polsk, russisk og en rekke andre sprÄk som jeg ikke selv behersker. Man kan bruke automatiske oversettere pÄ internett for Ä fÄ en idé om innholdet av disse, men pÄ et visst tidspunkt i en mediestorm kan flommen av artikler overstige din kapasitet til Ä svare pÄ eller ha oversikt over. Dette kan i seg selv vÊre skremmende effektivt. Hvis folk stÄr pÄ alle kanter og kaster mÞkk pÄ deg er det uhyggelig vanskelig Ä fremstÄ som ren i offentlighetens Þyne.
Det er vanligvis ikke helt sant at enkeltpersoner er fullstendig likeglad med hva mediene sier om dem. De fleste av oss er vanlige mennesker som gjerne vil bli likt av andre. Det gjelder ogsÄ meg. Det er derimot sant at nÄr pressen har skrevet negativt om deg tilstrekkelig mange ganger sÄ utvikler du tykkere hud og blir flinkere til Ä ignorere en del av dette, for din egen mentale helses skyld. Jeg er gradvis blitt bedre til Ä gjÞre nettopp dette.
Jeg kunne med letthet ha utgitt en hel bok utelukkende basert pÄ hva som har vÊrt sagt og skrevet om meg eller andre personer jeg kjenner i ulike massemedier i lÞpet av 2011 og 2012. Det vil jeg ikke gjÞre i denne omgang, blant annet fordi dette kunne ha fremstÄtt som altfor selvsentrert i forhold til sakens alvorlighet. Det er mange andre historier som ogsÄ bÞr fortelles.
De artiklene i pressen som jeg nevner utgjÞr derfor ikke halvparten, ikke en gang en tredel, av alt som faktisk har vÊrt skrevet om meg. Det er bokstavelig talt toppen av isfjellet. Likevel kan jeg ikke bare ignorere dette materialet fullstendig nÄr jeg skriver en bok om hvordan Breiviksaken fortonet seg for meg. Hvordan massemediene under en mediestorm behandler kontroversielle enkeltmennesker som er i en utsatt og presset situasjon er av stÞrre interesse enn min person.
NÄr jeg plukker ut hvilke av de svÊrt mange artiklene om meg som jeg velger Ä kommentere her tar jeg i noen tilfeller tak i saker som provoserte meg mer enn gjennomsnittlig, men ogsÄ saker som jeg mener illustrerer generelle tendenser eller er kan vÊre av prinsipiell betydning.
Hilde Haugsgjerd er sjefredaktÞr for Aftenposten, den dominerende avisen i Osloregionen og en av Norges to stÞrste aviser i opplagstall, ved siden av VG som har en mer nasjonal utbredelse. Hun har bakgrunn som ledende marxistisk aktivist for Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) og var pÄ 1970-tallet gift med kommunisten Sigurd Allern, mangeÄrig redaktÞr for avisen Klassekampen. PÄ tross av sin meget radikale fortid er hun senere blitt sjef for en tradisjonelt konservativ avis, hvilket sier atskillig om tilstanden til norsk presse.
Den 23. juni 2012, en dag etter at den aktive rettssaken mot Breivik var over (dommerne avsa sin dom i august), skrev Haugsgjerd en grenselĂžst selvtilfreds kommentar i Aftenposten om pressens hĂ„ndtering av Breiviksaken under tittelen “Mediekritikken er stilnet”. I fĂžlge henne er de store mediene “bedre enn sitt rykte” og har opptrĂ„dt “hensynsfullt”. Det er det delte meninger om. Hun hevdet videre at massemediene er “rett og slett godt kvalifisert for oppgaven som offentlighetens lyttepost og referent”. Problemet er at en stor del av publikum mistenker at pressekorpset ser pĂ„ seg selv minst like mye som vĂ„re formyndere og oppdragere som vĂ„r referent.
I tillegg til Breiviks forstyrrede sinn og uhyrlige handlinger, som naturlig nok har vÊrt det sentrale temaet, har Breiviksaken ogsÄ avdekket en skremmende systemsvikt pÄ mange nivÄer og avslÞrt et samfunn proppfullt av kameraderi, beslutningsvegring og utbredt feighet. I fÞlge pressen er Norge preget av en kultur av inkompetanse, fra politiske ledelse og politiet til alternative medier og blogger som kommer med ufiltrerte meninger som visstnok er farlige og uriktige (selv om de etablerte mediene sjelden kan pÄvise nÞyaktig hva de alternative mediene skriver som er faktisk galt).
I dette stormfulle havet av irrasjonell inkompetanse finnes det heldigvis en Ăžy av rasjonalitet, en bauta av kompetanse, et flammende fyrtĂ„rn av “godt kvalifiserte” mennesker, og det er pressekorpset. NĂ„ er det riktignok pressen som skriver dette om seg selv, men de er jo etter sigende sĂ„ sannferdige og kompetente at det er nesten nĂždt til Ă„ vĂŠre sant. Dette fyrtĂ„rnet av journalister med venstrepolitiske sympatier som sprer lys og hĂ„p til folkemassene er til forveksling lik det kommunistiske Albania, som ble hyllet som et sosialistisk fyrtĂ„rn i Europa av Hilde Haugsgjerds gamle partikamerater inntil systemet kollapset under vekten av sine egne lĂžgner og inkompetanse hurtigere enn sosialistiske journalister kan si “islamofobi”.
Journalistenes mangel pÄ selvkritikk stÄr i skrikende kontrast til deres voldsomme kritikk av for eksempel rettspsykiatere de er uenig med. Faktisk finnes det knapt nok en eneste viktig del av samfunnet som har sÄ mye makt og stÄr sÄ lite til ansvar for mÄten de bruker sin makt pÄ enn massemediene. Enkelte mektige personer, som avisen Dagbladets politiske redaktÞr Marie Simonsen, mener at det skal vÊre slik: Makt uten ansvar.
Hilde Haugsgjerd konkluderte sin mediekommentar om Breiviksaken med at “Den verdige mĂ„ten rettssaken er gjennomfĂžrt pĂ„, med ro og respekt mellom partene, har pĂ„virket og preget ogsĂ„ medienes dekning”.
Dette er det igjen sterkt delte meninger om. Som jeg uttalte til Aftenposten etter at dommen var falt var dette i hÞy grad pressens dom. Jeg tror min konklusjon kommer til Ä stÄ seg godt i historiens lys. Jeg har stort sett vÊrt nÞye med Ä ikke komme med en definitiv diagnose av Anders Behring Breivik, en person jeg aldri har mÞtt. Det ville vÊrt fint om en del andre kommentatorer i massemediene kunne vist litt ydmykhet omkring dette ogsÄ.
Det mest definitive jeg kan si om Breivik er at det er minst to ulike aspekter ved hans personlighet som begge er til stede og mÄ tas i betraktning. For det fÞrste har han en del forestillinger om seg selv og verden omkring seg som i alle fall tangerer sinnssykdom og grenser til galskap, bÄde i folkelig og muligens i medisinsk forstand. Dette gjelder ting han sa til politiet umiddelbart etter at han ble arrestert, hva han sa til de fÞrste psykiaterne og delvis hva han skrev i del 3 av det sÄkalte manifestet, den delen som mest direkte reflekterte hans eget sinn.
Det var dette aspektet ved ham de fÞrste rettspsykiaterne Torgeir Husby og Synne SÞrheim la vekt pÄ i sin rapport. Det kan kanskje argumenteres for at de la for mye eller for ensidig vekt pÄ dette, men de sÄ og tok tak i noe som faktisk er der hos Breivik, de diktet ikke opp noe som ikke eksisterer slik en del massemedier antydet.
Det andre aspektet, som helt klart ogsÄ finnes hos Breivik, er manipulerende, voldsfascinerte og sadistiske personlighetstrekk og sannsynligvis en eller flere alvorlige personlighetsforstyrrelser. Denne kalkulerende narsissisten med psykopatiske trekk fremviste Breivik da han slaktet ned dusinvis av mennesker i et planlagt terrorangrep uten Ä vise det minste tegn til anger etterpÄ, samtidig som han klager over brudd pÄ hans menneskerettigheter nÄr han fÄr servert utilstrekkelig varm kaffe eller ikke fÄr ha fuktighetskrem pÄ sin celle.
Hvor slutter den irrasjonelle galskapen i Breiviks sinn, og hvor begynner den kalkulerte ondskapen? Jeg vet ikke. Det er vanskelig Ä si. Kanskje er det ubehagelig ofte slik med mennesker som begÄr uhyrlige handlinger.
Jeg er ikke fullt ut overbevist om at Breivik er tilregnelig men er villig til Ä diskutere dette. Det er et faktum at han hadde planlagt sine terrorangrep og selv pÄstÄr at han hadde alternative terrorplaner. Det fremstÄr ut ifra hans egne kommentarer og hans oppfÞrsel den 22. juli 2011 som om han visste utmerket godt at det var virkelige mennesker han slaktet ned med kaldt blod, ikke imaginÊre monstre. Breivik er heldig som bor i naive og til tider dumsnille Norge. Dersom han hadde massakrert 77 mennesker og blitt erklÊrt tilregnelig nok til Ä holdes strafferettslig ansvarlig for sine handlinger ville han ha blitt dÞmt til dÞdsstraff i land som har dette.
Saken er imidlertid ikke helt Äpenbar, og det bÞr uansett ikke vÊre tilfeldige journalister som skal avgjÞre dette spÞrsmÄlet. En del nordmenn, selv noen av dem som mener at Breivik er noenlunde tilregnelig, sitter igjen med en ubehagelig fÞlelse av at rettens avgjÞrelse ble til dels styrt av et voldsomt og vedvarende mediepress.
Pressen presenterer seg selv som demokratiets og rettsstatens voktere. I dette tilfellet har de imidlertid satt seg selv over loven en rekke ganger nÄr de har presset politi, psykiatere, vitner og til og med dommere for Ä fÄ det som de vil. Man kan fÄ inntrykk av at massemediene, som ikke er valgt av noen, har opparbeidet seg sÄ mye ukontrollert makt at det kan true hele fundamentet for rettsstaten. Dette er en trend som gjenfinnes over store deler av den vestlige verden, ikke bare i de nordiske landene, men den har sjelden vÊrt tydeligere enn i Norge under Breiviksaken.
NĂ„r redaktĂžr Hilde Haugsgjerd og andre hevder at de store mediene opptrĂ„dte “hensynsfullt” sĂ„ mĂ„ jeg tillate meg Ă„ pĂ„peke at dette slett ikke gjaldt overfor personer som meg. Breivik pĂ„stod selv at han var medlem av en stor terrororganisasjon kalt Knights Templar. Denne pĂ„standen mĂ„tte selvsagt undersĂžkes, men det er pĂ„fallende at massemediene i begynnelsen noksĂ„ ukritisk sĂ„ ut til Ă„ ta en slik pĂ„stand for god fisk, uten Ă„ reflektere over at Breivik er en Ă„penbart forstyrret og abnormal person som liker personlig oppmerksomhet.
Halvannet Är seinere har ingen funnet noe spor av Knights Templar, men i mellomtiden har helt uskyldige mennesker som Chris Knowles i England mistet sitt arbeid pÄ grunn av grunnlÞse beskyldninger. Samtidig viser pressekorpset overhodet ikke det minste tegn til kritisk selvrefleksjon over dette faktum. Massemediene trÄkker pÄ folk i full offentlighet og beveger seg deretter videre uten Ä se seg tilbake, som om ingenting har hendt.
Jeg har selv flere ganger stÞtt pÄ journalister som helt Äpenbart ser ut til Ä nyte den makten de vet de har til Ä svine til personer foran et stort publikum, noe som sjelden har reelle konsekvenser for dem selv. PÄ mitt mest irriterte har tanken streifet meg at den sadistiske og psykopatiske delen av Anders Behring Breivik kanskje kunne ha fungert som journalist: En selvhÞytidelig og pompÞs person med middelmÄdig intellekt og skriveferdigheter som liker Ä trÄkke pÄ andre mennesker offentlig uten Ä vise noe tegn til anger etterpÄ.
I tillegg til Ä vÊre sjefredaktÞr i avisen Aftenposten er Hilde Haugsgjerd ogsÄ leder for Pressens Faglige Utvalg (PFU), norsk presses selvoppnevnte og dessverre relativt tannlÞse organ mot pressefaglige overtramp.
Jeg er blitt kalt fascist og sammenlignet med toppledere fra det folkemorderiske naziregimet under andre verdenskrig. Likevel har jeg i skrivende stund sendt kun en eneste klage til PFU, og det var for manglende tilsvar hos statskringkasteren NRK. Tilsvar skal enkeltpersoner som er omtalt pÄ en negativ mÄte ha i fÞlge VÊr Varsom-plakaten, som stipulerer etiske normer for norsk trykt presse, radio, fjernsyn og nettpublikasjoner.
Hovedgrunnen til min tilbakeholdenhet er at jeg er tilhenger av ytringsfrihet og derfor mener at det skal vÊre en hÞy terskel for hva man har lov til Ä si, ogsÄ om meg, selvsagt innenfor rammene satt av injurielovgivningen. Til gjengjeld har jeg stÄtt ganske hardt pÄ min tilsvarsrett i ulike massemedier, noe jeg mener er rett og rimelig.
Jeg sendte en formell klage til PFU i mars 2012 mot NRK representert ved journalist Kristian Aanensen samt nyhetsredaktÞr Stein BjÞntegÄrd. I en sak publisert av NRK pÄ internett den 23. desember 2011 skrev Aanensen om begrenset epostkontakt mellom meg og Anders Behring Breivik, delvis basert pÄ min konfidensielle politiforklaring. Han hevder Ä ha sendt meg en epost i forkant av publisering. Jeg har sjekket min konto, som var kjent for en rekke journalister i NRK pÄ dette tidspunktet. Jeg kan ikke se Ä ha mottatt noen epost fra ham.
Jeg kontaktet Aanensen den 24. desember 2011 med anmodning om snarlig tilsvar pĂ„ artikkelen. Det fikk jeg ikke fra ham. Jeg gikk da videre med saken hĂžyere opp i organisasjonen. Jeg fikk en mindre korreksjon pĂ„ det faktiske innholdet i teksten, noe som er positivt, men mottok deretter den 19. januar 2012 en epost der Stein BjĂžntegĂ„rd, nyhetsredaktĂžr i NRK, mente at “det ikke er behov for ytterligere korreksjon eller tilsvar”.
Dette utgjÞr etter mitt syn et soleklart brudd pÄ VÊr Varsom-plakaten, bÄde pÄ dens intensjon og dens bokstav. Selv BjÞntegÄrd, nyhetsredaktÞr i NRK, innrÞmmer at jeg ikke fikk tilsvar i dette tilfellet. I teorien skulle saken ha vÊrt meget klar. Dessverre betyr ikke dette automatisk at en kontroversiell enkeltperson uten noen stor organisasjon i ryggen vil fÄ medhold mot en maktarrogant person à la Stein BjÞntegÄrd, som representerer landets klart stÞrste og mektigste mediehus. Jeg betraktet klagen delvis som en test av PFU. De strÞk med glans.
I Oslo den 24. mai 2012 avgjorde PFU ved Line Noer Borrevik, Kirsti Nielsen, Ăyvind Brigg, Ellen Arnstad, Henrik Syse og Camilla Serck-Hanssen at den mektige statskringkasteren NRK ikke hadde brutt god presseskikk.
Sagt pÄ en annen mÄte: I utgangspunktet skal man ha rett til tilsvar. Denne retten gjelder derimot ikke dersom landets stÞrste nyhetsredaksjon siterer en konfidensiell politiforklaring i en sak som involverer mord pÄ 77 mennesker pluss dusinvis av drapsforsÞk, der den omtalte personen selv tar kontakt for Ä be om tilsvar men blir nektet dette. Pressens Faglige Utvalg (PFU) har bestemt at en slik oppfÞrsel er utmerket presseskikk, fullt i samsvar med god etikk. Hilde Haugsgjerd, lederen for PFU, tar dette som et bevis pÄ at alt stÄr bra til i norsk presse.
Jeg mener det er hÞyst rimelig at man fÄr tilsvar i en sak der NRK kommer med en ubalansert fremstilling av et ikke-offentlig dokument i en svÊrt alvorlig sak som involverer massemord, til dels pÄ mindreÄrige barn. Det bÞr legges til i skjerpende retning at vi her snakker om den stÞrste kriminalsaken i landets moderne historie. Hvis medlemmer av pressen vil skrive kritiske ting om meg sÄ skal de selvsagt kunne gjÞre det, men da mÄ jeg i alle fall fÄ lov til Ä svare pÄ de pÄstandene som fremsettes om meg. Det fikk jeg ikke lov til av NRK i dette tilfellet.
LĂŠs mere »
