Sverigespædagogerne
SVT 2 Existens spurgte i aftes om man kunne være bøsse og muslim i Sverige. Imam Abd al Haqq Kielan, født Leif Karlsson, sagde at det kunne man sagtens, bare man ikke ligefrem reklamerer med det. “Islam er tolerant og kærlighedsfuld”. Alle rapporter fra miljøet, også i Danmark, tyder på at Kielan er fuld af løgn. Det slog mig da, at Sverigespædagogerne må være landets langt største parti. Jo, for ved at importere over 1 mio førmoderne folk, kan pædagogerne begynde fuldstændig forfra med deres mærkesager, demokrati, ligestilling og tolerance overfor seksuelle minoriteter. Tidshorisonten ligner den, NATO har i Afghanistan – fast arbejde på ubestemt tid. Pædagogik, en fremtidssikret branche.
»Pressombudsmannen tycker att det är dags att polisanmäla bloggare«
“Det är dags att sätta ner foten och börja polisanmäla bloggare. Det tycker pressombudsmannen Yrsa Stenius. Hon bekymras över utvecklingen på nätet, där vem som helst tycks få säga vad som helst om vem som helst utan att någon reagerar. Det har gått för långt, tycker PO.
– För ögonblicket ser jag ingen annan lösning än en polisanmälan. Utvecklingen är inte acceptabel, vi måste få ett prejudikat, säger Yrsa Stenius. [..] Hon pratar om bloggar och läsarkommentarer som minsann inte alltid präglas av eftertanke och omtanke.” PO tycker att det är dags att polisanmäla bloggare
Jeg ved ikke om man kan føle sig særlig tryg ved Yrsa Stenius´politianmeldelser. Om Jyllandsposten skrev hun i Aftonbladet d. 7 februar 2006: “Danskerne har leget en farlig leg“:
“Jag har av naturliga skäl inte sett karikatyrerna Jyllands-Posten publicerade. Men samstämmiga uppgifter från informerade publicister i väst gör gällande att de var enbart kränkande och saknade all funktion i termer av seriös yttrandefrihet. Det var med andra ord en grov omdömeslöshet av Jyllands-Postens chefredaktör att publicera dessa bilder. Det var en ännu grövre omdömeslöshet av statsminister Anders Fogh Rasmussen att inte bli varse detta klavertramp, ta avstånd från det och å landets vägnar be om ursäkt när tillfälle gavs. En ursäkt är ju inte samma sak som att förorda censur. Hur uppstår missförståndet att man i yttrandefrihetens tecken får kränka en kultur och en civilisation, att samma frihet förbjuder en statsminister att bära de politiska konsekvenserna av det inträffade?… jag tycker inte att vi i yttrandefrihetens namn ska vara villkorslöst lojala mot det danska etablissemang som har missbrukat denna frihet.
Har hun nu også læst de blogs, hun taler om ? Svenske bloggere bør tage dette alvorligt og hurtigst muligt flage sig ud til lande, hvor Yrsa Stenius´ “eftertanke og omtanke” ikke gælder. Der er kommet mange gode svenske blogs de sidste par år, og de fylder et gabende tomt hul som svensk presse har ladet stå åbent. Jeg har ikke læst noget på disse, der burde være strafbart i et civilliseret samfund. At meningsmonopolet tak og lov er brudt, må nødvendigvis krepere autoritære typer som Stenius. Gid hun må fortsætte med at græmme sig uden at kunne gøre noget.
Søren Krarup om Hans Kornø Rasmussen
Dette er skriften på væggen for ethvert folk, et skæbnetungt varsel om, at udslettelsen truer.Jeg mindes Henrik Pontoppidans angste udråb i 1931: “Tilgiv det, undergangens angst er gået mig i blodet.”Men Hans Kornø Rasmussen nærer ingen angst. Han er et fortrøstningsfuldt, optimistisk menneske, som ikke taber modet. Han skriver nemlig gladelig: “Set ud fra en demografisk synsvinkel begyndte indvandringen til Danmark heldigvis at stige i det samme tiår. Specielt fra 1985 tager immigrationen fart, og i anden halvdel af tiåret er nettoindvandringen af udenlandske statsborgere på knap 10.400 årligt.”
“Heldigvis”, skriver Kornø Rasmussen. Han taler om det, som jeg kalder for den største katastrofe i Danmarks nyere historie, udlændingeloven af 1983, der i en folkevandringstid åbnede porten på vid gab til Danmark og lukkede op for det, som kun alt for nemt kan ende med fremmedgørelsen af danskerne i deres eget land.
Dræbt som hævn for ‘krænkelse’ – den norske forbindelse

Det kan være velgørende at få sat ansigter på de ofre som påkaldelse af ‘krænkelse’ har i sit kølvand. Den italienske nonne Leonella blev dræbt med knivstik ved et hospital i Mogadishu i 2006, som ‘hævn’ for Pave Benedicts brug af et århundredgammelt citat. Velgørende, fordi debatten om ytringsfrihed og hensyn til religiøse følelser nu er reduceret til en primitiv problematik, der hedder at ‘ytringsfriheden ikke skal bruges til at såre andres følelser’ og hvis disse følelser medfører vold, bliver det affejet med ‘at man kan sige sig selv at det får konsekvenser’.
Værs’go’, I apologeter, blogskribenter med propelhat på avisen.dk, kulturradikale, venstrefløj, islamofile præster, og alle de pludseligt hjernelammede fra kultureliten og den politiske verden: Et lig på bordet. En nonne som havde viet sit liv til at hjælpe nødstedte afrikanere. Et offer for ‘krænkede’ følelser. “Feel the love”, som Robert Spencer altid skriver sarkastisk.
At der nu viser sig at være en norsk forbindelse vil ikke ændre en tøddel. Bagmændene i Norge får allerhøjst et dask over hånden, og alt vil forblive som det plejer. Søster Leonellas død vil ikke afficere de nævnte grupper, ikke føre til genovervejelse af den primitiviserede problematik.
USA holder Hashi Ayrow ansvarlig blant annet for henrettelsen av en somalisk fredsaktivist i juli 2005. Han skal også ha vært innblandet i drapet på den katolske nonnen, søster Leonella fra Italia, utenfor et kvinne- og barnesykehus i Mogadishu 17. september 2006. […]
PST har også hatt møter med flere grupper av somaliere i Oslo for å forklare politiets arbeidsmetoder.
– Vi har gjort det klart at vi ikke etterforsker det somaliske miljøet og ikke den generelle motstandskampen i Somalia, sier Bernsen til Dagsavisen. (NTB). Norske terrorpenger kobles til nonnedrap
Bemærk også den norske efterretningstjenestes islamofobi: Man stryger denne gruppe af potentielle ballademagere med hårene, og “holder møter” med dem (LFPC).
Muslimsk gejstlig erklærer verden krig – EU overgiver sig
Og dette er ingen overdrivelse. “Has the world ever before witnessed cognitive dissonance on this grand a scale?”, spørger Robert Spencer, og udtrykker derved netop min egen undren: Der må foregå et eller andet ubeskrevet fænomen i den kollektive psyke i øjeblikket. Kontrasten mellem virkeligheden og
Fortsæt med at læse “Spencer on the suppression of discussion of Islam”






