Av Peder Jensen alias Fjordman
En kortere kronikk basert på boken En norsk tragedie er tidligere blitt publisert av Jensen hos avisen Fædrelandsvennen i Norge.
Det er utkommet en del bøker om Breiviksaken allerede og flere vil det bli, inkludert min egen Witness to Madness, som bør være i sirkulasjon våren 2013. Få mennesker orker å lese alle disse. Vanlige folk er sikkert lei av Breivik, hans plastisk opererte nese, selvkonstruerte Knights Templar-medaljer, grenseløse sadisme og klager på manglende fuktighetskrem.
Jeg vurderte selv hvilke norske bøker jeg skulle bruke tid og penger på og bladde igjennom flere av dem, blant annet Kjetil Stormarks spekulative utgivelse Massemorderens private e-poster. Hele denne boken er basert på lovbrudd og hacket materiale fra flere epostkontoer der Breivik i mange år skal ha kommunisert med et stort antall personer som ikke har gjort noe kriminelt. Det hevdes at disse er blitt anonymisert, men bare ved å bla igjennom kunne jeg se flere tilfeller av at private epostadresser og vesentlige opplysninger likevel var blitt publisert.
På tross av denne smakløse og lovstridige oppførselen har ikke herr Stormark oppnådd særlig annet enn å vise at Breivik var en ganske dårlig skribent som skrev kjedelige eposter. Jeg kjøpte heller ikke Øyvind Strømmens bok Det mørke nettet, som ved hurtig gjennomlesning dessverre fremsto som akkurat like endimensjonal som man kunne frykte.
Valget falt til slutt på Aage Storm Borchgrevinks utgivelse En norsk tragedie – Anders Behring Breivik og veiene til Utøya. Denne er av noen blitt beskyldt for å dikte litt for mye mellom linjene, slik at enkelte passasjer har mer form av skjønnlitteratur enn av fakta.
Bokas klart største svakhet er imidlertid dens politiske sider. Forfatterens omtale av personer som meg eller Hans Rustad fra Document.no skiller seg ikke i vesentlig grad fra det Øyvind Strømmen eller Lars Gule presterer, men han fokuserer heldigvis mindre ensidig på dette.
Borchgrevink nevner riktignok kort at den unge Arbeiderparti-mannen Einar Gerhardsen troppet opp utenfor avisen Aftenpostens lokaler i Oslo og truet redaksjonen med dynamitt.1 Han ble tiltalt og dømt for forholdet. Likevel forhindret ikke slike grove voldstrusler ham fra å bli statsminister seinere, faktisk den statsministeren som satt lengst ved makten i Norge på 1900-tallet. Voldsretorikk er tydeligvis mer akseptabelt fra noen grupper enn det er fra andre.
Gerhardsen var aktiv allerede under Arbeiderpartiets kommunistiske epoke på 1920-tallet. I likhet med resten av partiets ledelse forlot han til slutt den revolusjonære linjen og ble demokratisk sosialist. Hans kone Werna Gerhardsen hadde likevel et komplisert forhold til kjente KGB-agenter fra det kommunistiske diktaturet Sovjetunionen under Den kalde krigen.
Borchgrevink inntar jevnt over et ståsted der sosialdemokratene og deres politikk presenteres som god og uproblematisk. Han bruker nesten ingen plass på å vurdere om muslimsk innvandring kan utgjøre et reelt problem eller om godt organiserte krefter som Det muslimske brorskapet promoterer sharialover også i Europa, slik blant annet den modige irakiskfødte dissidenten Walid al-Kubaisi har påvist. Borchgrevink avfeier alle slike tanker som “vrangforestillinger”, et medisinsk uttrykk han konkret bruker om dette på side 166.
Det som likevel gjør boka verdt å lese, tross slike ganske betydelige svakheter, er den kontroversielle informasjonen han presenterer om Breiviks familieforhold og oppvekst.
Forfatteren mener å se direkte spor av ABBs barndomstraumer i noen av de mørkeste delene av kompendiet, og dermed indirekte i Breiviks forbrytelser. Han legger vekt på at ingen enkeltfaktor aleine skapte massemorderen, heller ikke en traumatisk barndom med mulig mishandling. Men dette er likevel en stor bit som må bli tatt med i det endelige puslespillet.
ABBs mor Wenche hadde hatt en “ekstremt vanskelig oppvekst”.2 Hennes egen mor fikk polio mens hun var gravid med Wenche og endte opp i en rullestol, noe hun angivelig seinere klandret datteren for. Faren hennes døde da hun var liten, mens moren gradvis utviklet en psykisk lidelse i form av paranoide forestillinger.
Anders Behring Breivik vokste altså opp i en atmosfære av psykiske lidelser og mental ustabilitet som gikk flere generasjoner tilbake og kan muligens selv ha vært genetisk disponert for slike lidelser. Hans mor “kunne fremstå nærmest som overgriper i forholdet til den lille sønnen, men var i et annet perspektiv selv offer”.3
Psykiske lidelser er dessverre fremdeles mer tabubelagte enn fysiske sykdommer, selv om situasjonen er litt bedre nå enn den var tidligere. Mange mennesker vil frykte å få en sykdom i hodet mer enn en sykdom i nyrene, men hos Breivik synes frykten for mentale lidelser å være uvanlig sterk. Skyldes hans enorme frykt for å bli sett på som “gal”, noe han betrakter som “en skjebne verre enn døden”,4 at han har hatt sinnslidelser tett på seg i sin nærmeste familie?
ABBs mor hevdet i sin sykehistorie at hun opprinnelig ønsket abort da hun var gravid på grunn av problemer i ekteskapet, men hun klarte ikke å bestemme seg for å søke innen tidsfristen. Allerede under svangerskapet oppfattet hun fosteret som kom til å bli Anders Behring Breivik som et vanskelig barn som sparket til henne, nesten bevisst og ondsinnet.5
På tross av dette opplevde hun det som provoserende at barnets far, Jens, var til stede under fødselen fordi “Anders var hennes!” Hun sluttet dessuten å amme sønnen da han var ti måneder gammel fordi hun oppfattet babyens suging som så aggressiv at den ødela henne.
Borchgrevink antyder at ABBs mor helt fra han var født, og kanskje til og med før han var født, oppfattet den lille gutten som en voksen person med onde hensikter, “en slags manipulerende og usårbar skurk”. Noen tiår seinere ble han faktisk en skurk, men det er diskutabelt om han var født slik.
Overfor saksbehandleren hun snakket med på sosialkontoret ga moren Wenche uttrykk for at hun ønsket “å bli kvitt” Anders. Det er uklart om hun med dette mente at han burde adopteres bort eller forsvinne på annet vis. Hun innrømmet til dels selv at hun ikke taklet sin sønn. Likevel motsatte hun seg flere forsøk på ekstern hjelp, og motsatte seg dessuten å gi fra seg den påstått onde sønnen som hun ville bli kvitt da barnets far omsider søkte foreldreretten.
Borchgrevink påpeker, som andre også ha gjort, at selv om Breivik i manifestet tar avstand fra nazister så hyllet han flere ganger kjente nynazister under rettssaken og etterpå. Først og fremst er kompendiet etter hans syn en dypt personlig tekst som i praksis kan betraktes som et angrep på personene rundt ham og en slags hevn for hans oppvekst og liv. Breivik antyder direkte i det såkalte manifestet at barn bør bli fjernet fra deres mødre allerede ved fødselen av.
Dette er lettvint blitt avskrevet av massemediene som “anti-feminisme”, noe som er nok et utslag av intellektuell latskap og uærlighet. De som ikke er feminister vil typisk heller at man skal bevare tradisjonelle kjønnsroller og at kvinner dermed i størst mulig grad skal være hjemme med barna når disse er små. Tanken om å ta barna fra mødrene på generell basis har en viss marxistisk forankring, men normalt sett ikke i så utpreget grad som hos Breivik.
Derimot gir dette bisarre forslaget mening dersom man ser det i sammenheng med Breiviks egen traumatiske oppvekst med sin svært ustabile mor. Forslaget i manifestet er derfor dypt personlig. ABB har ironisk nok adoptert ett av venstresidens slagord, nemlig at det personlige er politisk. Til en viss grad vurdere alle mennesker verden ut ifra sine personlige erfaringer, men dette skjer i uvanlig høy grad med en ekstrem narsissist som Anders Behring Breivik.
Boken En norsk tragedie kommenterer det påfallende sterke ønsket om å fjerne kvinner fullstendig, med fødefabrikker, outsourcing av reproduksjon til kvinner i den tredje verden eller bruk av kunstig livmor, samt totalitær kontroll av et statlig Vokterråd over oppveksten til alle barn som fødes. Borchgrevink indikerer korrekt at dette skiller seg betydelig fra vanlig konservativ kritikk av radikal feminisme. Faktisk gikk selv ikke brutale totalitære bevegelser som kommunistene eller nazistene vanligvis så langt i praksis, selv om de kom nærmest dette.
Forfatteren påpeker at Breivik i sitt kompendium/manifest “ønsket å bli kvitt mor fullstendig. Kanskje er det dette prosjektet som er det sentrale i uavhengighetserklæringen hans”.6 Breivik hevdet selv at hans egen mor er den eneste personen som kan gjøre ham emosjonelt ustabil.
De sakkyndige psykiaterne Husby og Sørheim relaterte Breiviks besynderlige beskrivelser av seg selv som en robot eller maskin til en tilstand kjent som aleksitymi, en manglende evne til å gjenkjenne eller beskrive egne følelser. Borchgrevink argumenterer for at dette kanskje er Breiviks “mest karakteristiske trekk (eller symptom), og har preget ham siden barndommen”.7
På et visst plan har ABB følelser, men disse ser ut til å knytte seg primært til narsissisten Breiviks grandiose selvbilde og angivelige krenkelser av dette. I slike tilfeller kan han bli sint og klage på karakterdrap, eller gråte i retten når han ser sin egen banale propagandafilm.
Borchgrevink kommenterer at i følge fagpersonale som observerte ham da hadde Anders allerede som treåring vansker med å uttrykke følelser, selv om hans språkferdigheter ellers var normale. Han spør seg om dette skyldtes en genetisk betinget forstyrrelse i hjernas utvikling eller en emosjonell skade som følge av en form for mishandling fra hans mentalt ustabile mor.
Han beskriver hvordan Breivik i løpet av rettssaken enkelte ganger kunne fremvise verbale ferdigheter og noe som ligner humor, men samtidig kom hans paranoide trekk tydelig frem gjentatte ganger, noe rettspsykiaterne innrømmet. Dessuten var Breiviks åpenbare og sterke narsissisme “konstant, umodifiserbar og fullstendig utenfor kontroll av hans intelligens”.8
Selv erfarne jurister satt med blanke øyne og en tåre i øyekroken da de grufulle detaljene fra dobbeltangrepene ble gjenfortalt av overlevende og etterforskere i rettslokalene. “Bare Breivik satt rolig, tilsynelatende uberørt i sitt radikale utenforskap. En fremmed på jorden” 9, som Borchgrevink beskriver ham. Med langsomme bevegelser fylte han glasset med vann fra muggen foran seg og førte det til leppene, uttrykksløs, fjern i blikket og mentalt sett et helt annet sted. De følelsesmessige reaksjonene til hans ofre affiserte ikke Breivik det minste, men han kviknet fort til og spisset ørene når de tekniske detaljene av hans massakre ble omtalt.
Ett av de spørsmålene som hittil er blitt overraskende lite kritisk belyst er hvorvidt det er sannsynlig at en så eksepsjonelt selvsentrert person som Anders Behring Breivik overhodet er i stand til å “ofre seg for en større sak”, slik han hevder at han ville. Både de som mener han er sinnssyk og de som hevder at han er strafferettslig tilregnelig har stort sett alle kommentert hans ekstreme narsissisme pluss utviklede voldsfantasier og sadistiske personlighetstrekk.
Det er liten tvil om at Breivik er en mann som mangler empati og bryr seg lite eller ingenting om andre mennesker enn ham selv. Men hvis han ikke bryr seg om andre personer eller noe som er større enn hans egen navle, hvorfor skulle han da “ofre seg” for andre personer og bli “martyr” for sitt folk? Dette er svært selvmotsigende og gir ikke logisk mening. Hvis man ikke bryr seg om andre mennesker ofrer man heller ikke sitt liv for andre mennesker.
Forfatter Aage Storm Borchgrevink analyserte Breiviks mentalitet fra ulike innfallsvinkler og leste igjennom hele hans kompendium/manifest flere ganger. Han konkluderte gradvis med at mannen er mytoman og utviser klare tegn på pseudologia fantastica, eller patologiske løgner. Noen ganger dikter han kort og godt opp ting som ikke finnes, andre ganger overdriver han voldsomt, slik at mindre begivenheter som har hendt ham plutselig får en enorm betydning:
“Etter hvert syntes jeg at kompendiet egentlig bare ga mening hvis man leste det som en respons på erfaringer og konflikter i hans eget liv, særlig barndommen. 1300 år med konflikt mellom Vesten og islam fremsto som en dekkhistorie, og rettssaken bekreftet inntrykket. Han redegjorde famlende og uengasjert for det politiske og historiske, men kviknet til så snart det var snakk om terrorisme. Radikaliseringen hans fremsto som utslag av hans pseudologia fantastica: beretninger om fiktive konfrontasjoner med muslimer ispedd rene bagateller. Barndommen ville han derimot ikke snakke om”.10
Borchgrevink nevner motforestillingene mot å snakke om familieforholdene til Breivik generelt og moren spesielt. Det ble kort antydet av blant annet statskringkasteren NRK at det kunne finnes en historie av psykiske lidelser, og ved en anledning til og med at Breivik kunne ha vært eksponert for noe av seksuell natur i barndommen.11 Disse temaene ble det imidlertid hurtig lagt lokk på igjen. Massemediene sa ikke noe mer om dette før eller under rettssaken.
Man kan spørre seg om tausheten hadde vært like øredøvende dersom det var faren som var blitt beskyldt for å ha begått overgrep, kanskje av seksuell natur. Personlig tviler jeg på det.
Offentligheten ble kun gjort oppmerksom på disse problemstillingene i større bredde etter at rettssaken mot Breivik var avsluttet og det var klart at ingen av partene ville anke dommen.
Borchgrevink fremhever at det isolert sett kan sees på som positivt at samfunnet forsøker å beskytte enkeltmennesker selv etter en slik forferdelig ugjerning. Likevel må dette hensynet veies mot offentlighetens rett til å få mest mulig klarhet om saken og om hvorfor denne bestemte personen begikk slike grusomheter. Hovedpoenget er etter forfatterens mening ikke å henge ut moren, men å spørre hvorfor ikke hun fikk mer hjelp fra barnevernet eller andre.12
Breiviks angrep hadde skremmende mange dødsofre, og dessuten overlevende med fysiske eller mentale skader. Hver og en av disse har igjen mange slektninger og venner. Samlet sett er det svært mange mennesker som er blitt sterkt berørt av Breiviks ugjerninger. Borchgrevink argumenterer overbevisende for at interessene til alle disse tallrike menneskene samlet sett bør oppveie interessene en enkelt person, massemorderens mor, måtte ha i å holde deler av deres felles privatliv skjult. Mange borgere vil nok være enig i en slik konklusjon.
Avisen VG publiserte rapportene til begge parene av rettspsykiatere på internett, noe som var ulovlig siden disse skulle være unntatt offentlighet.13 VG la ut nesten hele den første rapporten som konkluderte med at Breivik er sinnssyk, men med ett svært viktig unntak: De sladdet ut noen sider i teksten som omhandlet Breiviks interne familieforhold, spesielt den grove omsorgssvikten til hans mor, som i alle fall grenset til regelrett mishandling.
Det er mulig at dette var gjort i god hensikt, men det bygget samtidig opp under konklusjonen som VGs redaksjon meget aggressivt presset på for å få, nemlig at Breivik er tilregnelig.
Enten man liker det eller ikke så er det relevant å spørre om oppveksten til en person som har begått det verste massemordet i moderne nordisk historie. De første rettspsykiaterne konkluderte med at ABB lider av paranoid schizofreni. Dette kan sikkert bestrides. Det er mye vi ikke vet om denne sykdommen. Det finnes til og med de som hevder at det vi i dag betegner som schizofreni egentlig dreier seg om flere forskjellige, beslektede sykdommer.
Det finnes derimot en del forskning som antyder at slike sinnslidelser ofte har en betydelig arvelig komponent, enten man ser på gener eller miljø eller begge deler. Det er en markant økt risiko for at du kan lide av slikt dersom andre nære slektninger har en lignende lidelse.
I tilfellet Anders Behring Breivik er det etter rettssaken blitt kjent at minst to nære slektninger i direkte linje, hans mor og hans mormor, har vært plaget av store mentale problemer, samt at ABBs mor kan ha utsatt ham for mental og kanskje fysisk mishandling under de aller mest følsomme oppvekstårene som barn. Uavhengig av om man liker det eller ikke er dette informasjon som var og er av vesentlig interesse for å vurdere hans sinnstilstand. Det kan ikke bare ignoreres eller feies under teppet, men det var nettopp dette norske massemedier gjorde inntil rettssaken var avsluttet.
Fortsæt med at læse “Tegneseriefiguren Breivik: Reality TV massemorder?”