Af Peder Jensen
Jeg har noe nølende svart ja til å besvare en del spørsmål per epost til skribent Simen Sætre. Dette var til å begynne med sagt å være for en enkelt artikkel om meg, men Sætre bestemte seg etterhvert for å skrive en hel bok på norsk om meg og Breiviksaken. I utgangspunktet er jeg ikke særlig glad for dette. Jeg skriver selvsagt fordi jeg har et budskap som jeg gjerne vil ut med så bredt som mulig, men jeg har i mitt privatliv aldri vært spesielt glad for mye oppmerksomhet rundt min person, ikke en gang positiv oppmerksomhet.
Jeg innser imidlertid at dette løpet sannsynligvis er kjørt nå. Etter Breiviksaken er jeg blitt en delvis offentlig person, slik at folk har rett til å få vite i alle fall litt om hvem jeg er og hvordan jeg kom frem til mine meninger.
Simen Sætre har i det minste vært hyggelig nok til å la meg få se enkelte deler av teksten slik at jeg kan fylle på med flere opplysninger eller korrigere påstander som jeg mener er faktisk gale. Jeg er naturlig nok ikke begeistret for alt som står der, men Sætre har tross alt kommet med en etter forholdene noenlunde balansert fremstilling. Jeg kan tenke meg en god del journalister som ville ha gjort en vesentlig verre jobb på dette feltet. Jeg vil gi litt mer detaljerte og utfyllende svar på enkelte spørsmål i Sætres bok enn det jeg har gjort tidligere.
I tillegg til dette arbeidet jeg allerede på min egen bok som omhandler Breiviksaken. Jeg skjønte gradvis i løpet av 2012 at publikum også bør få høre min versjon av saken. Min kommende bok vil være på engelsk, som er mitt arbeidsspråk, og heter Witness to Madness. Jeg skriver ferdig manuset nå i høst. Flere norske forlag er blitt tilbudt boken via agent, men de har alle sammen takket nei. Det har de selvsagt rett til å gjøre, selv om det er noe påfallende at de takker nei til akkurat meg tatt i betraktning av hvor mange bøker som nå gis ut om saken.
I stedet for å drive endeløse forhandlinger med forlag i utlandet for å få min bok utgitt vil jeg selvpublisere den. Den bør være i sirkulasjon, mest sannsynlig både som papirbok og som ebok, en gang tidlig i 2013. Boken vil ha en del stoff om hvordan massemediene oppførte seg i forbindelse med saken pluss min personlige analyse av Breiviks manifest og psykologi, som er betydelig mer omfattende enn det jeg har publisert på internett hittil.
Selv om både Simen Sætres norske og min engelske bok vil inneholde en del opplysninger som ikke er gjort kjent til nå vil jeg imidlertid publisere noe informasjon på internett som er av generell interesse. Jeg har sagt sannheten om alt som har med Breiviksaken å gjøre helt fra begynnelsen av. Det bekrefter norsk politi etter at de gav meg en behandling som jeg mener var lovstridig. Jeg skal komme tilbake til dette i en seinere post.
Da fotoer av Anders Behring Breivik begynte å dukke opp i massemediene etter hans massakre sa det meg ingenting, av den enkle grunn at jeg aldri noensinne hadde sett hans ansikt før i hele mitt liv. I utgangspunktet ringte det heller ingen bjelle hos meg da navnet hans ble nevnt. Først dagen etter terrorangrepene, den 23. juli 2011, husket jeg at jeg hadde mottatt en liten håndfull eposter fra denne personen lenge før angrepene fant sted.
Grunnen til at jeg omsider kom på dette var at nettsiden Document.no i mellomtiden hadde publisert samtlige leserkommentarer som Breivik hadde postet der. Jeg kjente igjen et par av disse kommentarene og husket til min skrekk at Breivik på et tidspunkt hadde forsøkt å ta kontakt med meg der.
Det har vært mye (feil)fokus på anonymitet på internett etter Breiviks terrorangrep, men faktum er at på Document.no så skrev ABB kommentarer under sitt fulle og egentlige navn. Som daværende sjef for Politiets sikkerhetstjeneste (PST) Janne Kristiansen ganske riktig har påpekt så skrev han heller ikke noen spesielt voldelige eller ekstreme kommentarer der. Jeg hadde aldri svart ham dersom det hadde vært tilfellet.
Den eneste formen for svært indirekte kontakt jeg noensinne har hatt med Breivik er at vi begge var blant mange mennesker som postet leserkommentarer på Document.no, jeg under pseudonymet Fjordman. Min epostadresse var ikke offentlig tilgjengelig, men Breivik postet sin egen i en av kommentarene der. Jeg nølte litt, men tenkte at jeg for høflighets skyld kunne svare, ironisk nok fordi han fremstod som harmløs. Han tok kontakt via Document.no i september 2009. Den siste eposten fra ham fikk jeg tidlig i 2010. Jeg utvekslet ikke mange eposter med ham fordi jeg fant ham nokså uinteressant. Det totale antallet eposter jeg skrev til ham var fire, hvorav ingen var lengre enn et par setninger og det mest ekstreme jeg sa var at jeg ikke bruker Facebook.
Jeg har aldri løyet om disse epostene eller skjult eksistensen av dem. Jeg diskuterte det som står i dem med advokat Trygve Staff før mitt første møte med politiet. Han var beroliget over det temmelig harmløse innholdet. Det står ikke noe der som kunne skade meg i kriminell forstand, ingenting om bomber, skyting eller slike ting.
Breiviks eposter fremstod ikke som spesielt eksplosive på hverken den ene eller den andre måten. Sommeren 2011 hadde jeg som nevnt allerede glemt å ha mottatt dem. De gjorde med andre ord ikke noe stort inntrykk. Jeg trykket dem ut og gav dem til politiet. Jeg har også vist dem til et par personlige venner i ettertid når vi har drøftet om jeg skal publisere dem i sin helhet bare for å avmystifisere dem. De fant epostene nokså upåfallende.
Journalist Kjetil Stormark publiserte høsten 2012 en bok basert på tusenvis av Breiviks private eposter fra flere av (men ikke alle) hans epostkontoer til en lang rekke mennesker som sikkert ikke har gjort noe kriminelt overhodet. Det hevdes at man har forsøkt å anonymisere disse personene og delt innholdet av epostene med politiet, men jeg synes likevel det er etisk betenkelig å publisere store mengder private eposter på denne måten, spesielt siden forfatteren selv åpent innrømmer at materialet er blitt fremskaffet ulovlig via en gruppe hackere.
Jeg registrerer imidlertid at blant annet aviskommentator Astrid Meland vurderte dem som “massemorderens gørrkjedelige eposter”. Dette bildet sammenfaller ganske godt med den lille håndfull av eposter som jeg selv mottok fra Breivik. Han fremstod aldri som voldelig i disse, noe også norsk politi var enig i etter å ha lest dem.
Når ikke sikkerhetstjenestene, som er profesjonelle ansatt spesifikt for å finne slike personer før de gjør skade, ikke klarte å avdekke ham så kan jeg ikke se hvordan enslige ubetalte amatører som aldri hadde møtt ham skal kunne lastes fordi de ikke er synske tankelesere. Breivik er en forskrudd person, men han må åpenbart ha vært ganske dyktig til å skjule sine voldelige hensikter overfor omgivelsene. Det eneste mulige unntaket er en telefonsamtale til et regjeringskontor i Oslo våren 2011 der en mann visstnok snakket om å skyte AUF-ere og hvor mye han hatet regjeringen. Merkelig nok ble denne samtalen lite fokusert på under rettssaken mot Breivik.
Breivik deltok seint i 2009 på et møte i Documents venner, med kretsen bak nettsiden Document.no. Jeg deltok ikke der da jeg nesten aldri tok del i slike møter som Fjordman innenfor Norges grenser, og relativt sjelden selv i andre land. Ut ifra referatene til dem som var der høres det ut som om Breivik fremstod som veldig isolert, en person som hadde et sterkt urealistisk selvbilde og som ingen egentlig tok særlig seriøst. Et øyenvitne betegnet ham som “den lille gutten rundt middagsbordet, han som ikke blir hørt eller helt tatt på alvor når han snakker”.
Det var imidlertid ingen av dem som var til stede der som oppfattet Breivik som spesielt voldelig eller farlig, snarere som en forholdsvis uinteressant og litt småkjedelig person med et oppblåst ego. De fleste mennesker som har et oppblåst ego vil derimot ikke bombe regjeringskvartalet eller skyte dusinvis av tenåringer, heldigvis.
Dette var også førsteinntrykket jeg fikk av ham via epost. Da jeg leste de få epostene fra ham tenkte jeg ikke “Dette er en potensiell terrorist”, jeg tenkte heller at dette var en person med et urealistisk selvbilde preget av luftslott om å starte aviser og lignende. Han slo meg heller ikke som en person med noe stort intellekt eller betydelige skriveferdigheter. Jeg oppfattet Breivik som en relativt harmløs, men litt småkjedelig person med et oppblåst ego som ikke hadde noe fornuftig å bidra med. Jeg var derfor høflig avvisende. Faktisk svarte jeg kort og godt ikke på et par av hans eposter. Men jeg sa aldri noe direkte sårende eller negativt til ham, jeg sa bare minst mulig. Etter mitt syn avviste jeg altså Breivik på en relativt høflig og mild måte, men jeg avviste ham.
Anders Behring Breivik påsto under rettssaken at “Jeg har aldri blitt avvist av noen i hele mitt liv. Jeg brøt med et hip-hop-miljø når jeg var 15 år, men bortsett fra det har jeg aldri blitt avvist”.
Denne påstanden kan umulig være riktig. Tvert imot fremstår Breivik som en person som er blitt avvist igjen og igjen i store deler av sitt liv, noe som må ha såret stoltheten til en såpass selvsentrert mann og muligens ha gitt næring til hevntanker av ulike slag, både mot enkeltpersoner og samfunnet generelt sett.
I intervjuet med avisen VG da jeg stod frem i august 2011 sammenlignet jeg Anders Behring Breivik med en støvsugerselger. Jeg siktet da til hans mangel på karisma. Sett i ettertid tror jeg at jeg var for snill med ham da jeg sa dette.
Fortsæt med at læse “Fjordman og Breiviks eposter”