Den teksten du nå leser vil i engelsk oversettelse forme en liten del av grunnlaget for min bok om Breiviksaken, Witness to Madness, som bør være i sirkulasjon i løpet av første halvdel av 2013.
Af Peder Jensen/Fjordman
Jeg har vært kritisk til de etablerte massemediene lenge. Dette har ikke endret seg etter Breiviksaken, da jeg selv over en lengre tidsperiode stod midt inne i en stor mediestorm og kunne se med egne øyne hvordan nyheter faktisk blir laget fra dag til dag, noen ganger på til dels sterkt forvrengt og i verste fall falskt grunnlag.
Hovedsaken når det gjelder Anders Behring Breivik er selvsagt hans mange ofre og deres etterlatte familier. Det bør likevel være av en viss interesse å se nærmere på behandlingen av andre involverte parter også.
Jeg hverken kan eller vil skrive om alle nyhetsartiklene som er blitt publisert om meg i sakens anledning. Jeg er blitt nevnt i aviser i Brasil skrevet på portugisisk, samt på japansk, fransk, spansk, italiensk, polsk, russisk og en rekke andre språk som jeg ikke selv behersker. Man kan bruke automatiske oversettere på internett for å få en idé om innholdet av disse, men på et visst tidspunkt i en mediestorm kan flommen av artikler overstige din kapasitet til å svare på eller ha oversikt over. Dette kan i seg selv være skremmende effektivt. Hvis folk står på alle kanter og kaster møkk på deg er det uhyggelig vanskelig å fremstå som ren i offentlighetens øyne.
Det er vanligvis ikke helt sant at enkeltpersoner er fullstendig likeglad med hva mediene sier om dem. De fleste av oss er vanlige mennesker som gjerne vil bli likt av andre. Det gjelder også meg. Det er derimot sant at når pressen har skrevet negativt om deg tilstrekkelig mange ganger så utvikler du tykkere hud og blir flinkere til å ignorere en del av dette, for din egen mentale helses skyld. Jeg er gradvis blitt bedre til å gjøre nettopp dette.
Jeg kunne med letthet ha utgitt en hel bok utelukkende basert på hva som har vært sagt og skrevet om meg eller andre personer jeg kjenner i ulike massemedier i løpet av 2011 og 2012. Det vil jeg ikke gjøre i denne omgang, blant annet fordi dette kunne ha fremstått som altfor selvsentrert i forhold til sakens alvorlighet. Det er mange andre historier som også bør fortelles.
De artiklene i pressen som jeg nevner utgjør derfor ikke halvparten, ikke en gang en tredel, av alt som faktisk har vært skrevet om meg. Det er bokstavelig talt toppen av isfjellet. Likevel kan jeg ikke bare ignorere dette materialet fullstendig når jeg skriver en bok om hvordan Breiviksaken fortonet seg for meg. Hvordan massemediene under en mediestorm behandler kontroversielle enkeltmennesker som er i en utsatt og presset situasjon er av større interesse enn min person.
Når jeg plukker ut hvilke av de svært mange artiklene om meg som jeg velger å kommentere her tar jeg i noen tilfeller tak i saker som provoserte meg mer enn gjennomsnittlig, men også saker som jeg mener illustrerer generelle tendenser eller er kan være av prinsipiell betydning.
Hilde Haugsgjerd er sjefredaktør for Aftenposten, den dominerende avisen i Osloregionen og en av Norges to største aviser i opplagstall, ved siden av VG som har en mer nasjonal utbredelse. Hun har bakgrunn som ledende marxistisk aktivist for Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) og var på 1970-tallet gift med kommunisten Sigurd Allern, mangeårig redaktør for avisen Klassekampen. På tross av sin meget radikale fortid er hun senere blitt sjef for en tradisjonelt konservativ avis, hvilket sier atskillig om tilstanden til norsk presse.
Den 23. juni 2012, en dag etter at den aktive rettssaken mot Breivik var over (dommerne avsa sin dom i august), skrev Haugsgjerd en grenseløst selvtilfreds kommentar i Aftenposten om pressens håndtering av Breiviksaken under tittelen “Mediekritikken er stilnet”. I følge henne er de store mediene “bedre enn sitt rykte” og har opptrådt “hensynsfullt”. Det er det delte meninger om. Hun hevdet videre at massemediene er “rett og slett godt kvalifisert for oppgaven som offentlighetens lyttepost og referent”. Problemet er at en stor del av publikum mistenker at pressekorpset ser på seg selv minst like mye som våre formyndere og oppdragere som vår referent.
I tillegg til Breiviks forstyrrede sinn og uhyrlige handlinger, som naturlig nok har vært det sentrale temaet, har Breiviksaken også avdekket en skremmende systemsvikt på mange nivåer og avslørt et samfunn proppfullt av kameraderi, beslutningsvegring og utbredt feighet. I følge pressen er Norge preget av en kultur av inkompetanse, fra politiske ledelse og politiet til alternative medier og blogger som kommer med ufiltrerte meninger som visstnok er farlige og uriktige (selv om de etablerte mediene sjelden kan påvise nøyaktig hva de alternative mediene skriver som er faktisk galt).
I dette stormfulle havet av irrasjonell inkompetanse finnes det heldigvis en øy av rasjonalitet, en bauta av kompetanse, et flammende fyrtårn av “godt kvalifiserte” mennesker, og det er pressekorpset. Nå er det riktignok pressen som skriver dette om seg selv, men de er jo etter sigende så sannferdige og kompetente at det er nesten nødt til å være sant. Dette fyrtårnet av journalister med venstrepolitiske sympatier som sprer lys og håp til folkemassene er til forveksling lik det kommunistiske Albania, som ble hyllet som et sosialistisk fyrtårn i Europa av Hilde Haugsgjerds gamle partikamerater inntil systemet kollapset under vekten av sine egne løgner og inkompetanse hurtigere enn sosialistiske journalister kan si “islamofobi”.
Journalistenes mangel på selvkritikk står i skrikende kontrast til deres voldsomme kritikk av for eksempel rettspsykiatere de er uenig med. Faktisk finnes det knapt nok en eneste viktig del av samfunnet som har så mye makt og står så lite til ansvar for måten de bruker sin makt på enn massemediene. Enkelte mektige personer, som avisen Dagbladets politiske redaktør Marie Simonsen, mener at det skal være slik: Makt uten ansvar.
Hilde Haugsgjerd konkluderte sin mediekommentar om Breiviksaken med at “Den verdige måten rettssaken er gjennomført på, med ro og respekt mellom partene, har påvirket og preget også medienes dekning”.
Dette er det igjen sterkt delte meninger om. Som jeg uttalte til Aftenposten etter at dommen var falt var dette i høy grad pressens dom. Jeg tror min konklusjon kommer til å stå seg godt i historiens lys. Jeg har stort sett vært nøye med å ikke komme med en definitiv diagnose av Anders Behring Breivik, en person jeg aldri har møtt. Det ville vært fint om en del andre kommentatorer i massemediene kunne vist litt ydmykhet omkring dette også.
Det mest definitive jeg kan si om Breivik er at det er minst to ulike aspekter ved hans personlighet som begge er til stede og må tas i betraktning. For det første har han en del forestillinger om seg selv og verden omkring seg som i alle fall tangerer sinnssykdom og grenser til galskap, både i folkelig og muligens i medisinsk forstand. Dette gjelder ting han sa til politiet umiddelbart etter at han ble arrestert, hva han sa til de første psykiaterne og delvis hva han skrev i del 3 av det såkalte manifestet, den delen som mest direkte reflekterte hans eget sinn.
Det var dette aspektet ved ham de første rettspsykiaterne Torgeir Husby og Synne Sørheim la vekt på i sin rapport. Det kan kanskje argumenteres for at de la for mye eller for ensidig vekt på dette, men de så og tok tak i noe som faktisk er der hos Breivik, de diktet ikke opp noe som ikke eksisterer slik en del massemedier antydet.
Det andre aspektet, som helt klart også finnes hos Breivik, er manipulerende, voldsfascinerte og sadistiske personlighetstrekk og sannsynligvis en eller flere alvorlige personlighetsforstyrrelser. Denne kalkulerende narsissisten med psykopatiske trekk fremviste Breivik da han slaktet ned dusinvis av mennesker i et planlagt terrorangrep uten å vise det minste tegn til anger etterpå, samtidig som han klager over brudd på hans menneskerettigheter når han får servert utilstrekkelig varm kaffe eller ikke får ha fuktighetskrem på sin celle.
Hvor slutter den irrasjonelle galskapen i Breiviks sinn, og hvor begynner den kalkulerte ondskapen? Jeg vet ikke. Det er vanskelig å si. Kanskje er det ubehagelig ofte slik med mennesker som begår uhyrlige handlinger.
Jeg er ikke fullt ut overbevist om at Breivik er tilregnelig men er villig til å diskutere dette. Det er et faktum at han hadde planlagt sine terrorangrep og selv påstår at han hadde alternative terrorplaner. Det fremstår ut ifra hans egne kommentarer og hans oppførsel den 22. juli 2011 som om han visste utmerket godt at det var virkelige mennesker han slaktet ned med kaldt blod, ikke imaginære monstre. Breivik er heldig som bor i naive og til tider dumsnille Norge. Dersom han hadde massakrert 77 mennesker og blitt erklært tilregnelig nok til å holdes strafferettslig ansvarlig for sine handlinger ville han ha blitt dømt til dødsstraff i land som har dette.
Saken er imidlertid ikke helt åpenbar, og det bør uansett ikke være tilfeldige journalister som skal avgjøre dette spørsmålet. En del nordmenn, selv noen av dem som mener at Breivik er noenlunde tilregnelig, sitter igjen med en ubehagelig følelse av at rettens avgjørelse ble til dels styrt av et voldsomt og vedvarende mediepress.
Pressen presenterer seg selv som demokratiets og rettsstatens voktere. I dette tilfellet har de imidlertid satt seg selv over loven en rekke ganger når de har presset politi, psykiatere, vitner og til og med dommere for å få det som de vil. Man kan få inntrykk av at massemediene, som ikke er valgt av noen, har opparbeidet seg så mye ukontrollert makt at det kan true hele fundamentet for rettsstaten. Dette er en trend som gjenfinnes over store deler av den vestlige verden, ikke bare i de nordiske landene, men den har sjelden vært tydeligere enn i Norge under Breiviksaken.
Når redaktør Hilde Haugsgjerd og andre hevder at de store mediene opptrådte “hensynsfullt” så må jeg tillate meg å påpeke at dette slett ikke gjaldt overfor personer som meg. Breivik påstod selv at han var medlem av en stor terrororganisasjon kalt Knights Templar. Denne påstanden måtte selvsagt undersøkes, men det er påfallende at massemediene i begynnelsen nokså ukritisk så ut til å ta en slik påstand for god fisk, uten å reflektere over at Breivik er en åpenbart forstyrret og abnormal person som liker personlig oppmerksomhet.
Halvannet år seinere har ingen funnet noe spor av Knights Templar, men i mellomtiden har helt uskyldige mennesker som Chris Knowles i England mistet sitt arbeid på grunn av grunnløse beskyldninger. Samtidig viser pressekorpset overhodet ikke det minste tegn til kritisk selvrefleksjon over dette faktum. Massemediene tråkker på folk i full offentlighet og beveger seg deretter videre uten å se seg tilbake, som om ingenting har hendt.
Jeg har selv flere ganger støtt på journalister som helt åpenbart ser ut til å nyte den makten de vet de har til å svine til personer foran et stort publikum, noe som sjelden har reelle konsekvenser for dem selv. På mitt mest irriterte har tanken streifet meg at den sadistiske og psykopatiske delen av Anders Behring Breivik kanskje kunne ha fungert som journalist: En selvhøytidelig og pompøs person med middelmådig intellekt og skriveferdigheter som liker å tråkke på andre mennesker offentlig uten å vise noe tegn til anger etterpå.
I tillegg til å være sjefredaktør i avisen Aftenposten er Hilde Haugsgjerd også leder for Pressens Faglige Utvalg (PFU), norsk presses selvoppnevnte og dessverre relativt tannløse organ mot pressefaglige overtramp.
Jeg er blitt kalt fascist og sammenlignet med toppledere fra det folkemorderiske naziregimet under andre verdenskrig. Likevel har jeg i skrivende stund sendt kun en eneste klage til PFU, og det var for manglende tilsvar hos statskringkasteren NRK. Tilsvar skal enkeltpersoner som er omtalt på en negativ måte ha i følge Vær Varsom-plakaten, som stipulerer etiske normer for norsk trykt presse, radio, fjernsyn og nettpublikasjoner.
Hovedgrunnen til min tilbakeholdenhet er at jeg er tilhenger av ytringsfrihet og derfor mener at det skal være en høy terskel for hva man har lov til å si, også om meg, selvsagt innenfor rammene satt av injurielovgivningen. Til gjengjeld har jeg stått ganske hardt på min tilsvarsrett i ulike massemedier, noe jeg mener er rett og rimelig.
Jeg sendte en formell klage til PFU i mars 2012 mot NRK representert ved journalist Kristian Aanensen samt nyhetsredaktør Stein Bjøntegård. I en sak publisert av NRK på internett den 23. desember 2011 skrev Aanensen om begrenset epostkontakt mellom meg og Anders Behring Breivik, delvis basert på min konfidensielle politiforklaring. Han hevder å ha sendt meg en epost i forkant av publisering. Jeg har sjekket min konto, som var kjent for en rekke journalister i NRK på dette tidspunktet. Jeg kan ikke se å ha mottatt noen epost fra ham.
Jeg kontaktet Aanensen den 24. desember 2011 med anmodning om snarlig tilsvar på artikkelen. Det fikk jeg ikke fra ham. Jeg gikk da videre med saken høyere opp i organisasjonen. Jeg fikk en mindre korreksjon på det faktiske innholdet i teksten, noe som er positivt, men mottok deretter den 19. januar 2012 en epost der Stein Bjøntegård, nyhetsredaktør i NRK, mente at “det ikke er behov for ytterligere korreksjon eller tilsvar”.
Dette utgjør etter mitt syn et soleklart brudd på Vær Varsom-plakaten, både på dens intensjon og dens bokstav. Selv Bjøntegård, nyhetsredaktør i NRK, innrømmer at jeg ikke fikk tilsvar i dette tilfellet. I teorien skulle saken ha vært meget klar. Dessverre betyr ikke dette automatisk at en kontroversiell enkeltperson uten noen stor organisasjon i ryggen vil få medhold mot en maktarrogant person à la Stein Bjøntegård, som representerer landets klart største og mektigste mediehus. Jeg betraktet klagen delvis som en test av PFU. De strøk med glans.
I Oslo den 24. mai 2012 avgjorde PFU ved Line Noer Borrevik, Kirsti Nielsen, Øyvind Brigg, Ellen Arnstad, Henrik Syse og Camilla Serck-Hanssen at den mektige statskringkasteren NRK ikke hadde brutt god presseskikk.
Sagt på en annen måte: I utgangspunktet skal man ha rett til tilsvar. Denne retten gjelder derimot ikke dersom landets største nyhetsredaksjon siterer en konfidensiell politiforklaring i en sak som involverer mord på 77 mennesker pluss dusinvis av drapsforsøk, der den omtalte personen selv tar kontakt for å be om tilsvar men blir nektet dette. Pressens Faglige Utvalg (PFU) har bestemt at en slik oppførsel er utmerket presseskikk, fullt i samsvar med god etikk. Hilde Haugsgjerd, lederen for PFU, tar dette som et bevis på at alt står bra til i norsk presse.
Jeg mener det er høyst rimelig at man får tilsvar i en sak der NRK kommer med en ubalansert fremstilling av et ikke-offentlig dokument i en svært alvorlig sak som involverer massemord, til dels på mindreårige barn. Det bør legges til i skjerpende retning at vi her snakker om den største kriminalsaken i landets moderne historie. Hvis medlemmer av pressen vil skrive kritiske ting om meg så skal de selvsagt kunne gjøre det, men da må jeg i alle fall få lov til å svare på de påstandene som fremsettes om meg. Det fikk jeg ikke lov til av NRK i dette tilfellet.
Fortsæt med at læse “Pressens mørke side”